Utbyggingen jeg ikke kan bære

Her i Lillestrøm by er det en raus avstand mellom Nitelva og bebyggelse. Det er en flomvoll, gress, trær og tursti mellom bebyggelsen og elva. Det er også et lite, gammelt trehus som er kunstmuseum. Det er skapt et område der mennesker kan ferdes fritt. Vi kan gå hjemmefra, til fots ned til vannkanten og ha kontakt med det fortryllende området der land møter vann. Minnene og opplevelsene som mennesker kan forme i disse områdene – elvebredden, stranda, brygga – er uerstattelige. Det er et helt eget miljø som ikke kan sammenliknes med noe annet.

Vannmassene i Nitelva, Leira og Stilla insisterer på å flomme over og trekke seg sammen. Det holder unna bebyggelse, men havet er annerledes. Langs de mer stabile havmassene blir fjæra tatt fra oss i høyt tempo. I byer og tettsteder bygges det helt nede ved det salte vannet. Nye brygger mures inne av høye vegger med vinduer, og bak disse vinduene skal bemidlede mennesker spise og drikke, lagvis og metervis oppover, enten på sitt eget kjøkken eller i restaurant.

Når jeg ser hva som blir sprengt bort, hugget, asfaltert fast og bygget opp, så blir jeg motløs. Da tenker jeg at jeg er på feil klode. I stedet for å sprenge og røske hver byggetomt flat, så skulle arkitekturen fremhevet hevningene, vannføringer og steinformasjonene i terrenget.

I stedet for å gjøre alt «universelt utformet» for individualiserte hjelpemiddelbrukere, så skulle vi mennesker vært så sammensveiset at ingen måtte ferdes alene og alle ble gjensidig hjulpet til å nå frem hvor de måtte ønske, og glede seg over ustanselig bevegelse.

Når jeg går rundt i byen og ser på nye bygninger så blir jeg trist, matt og lei meg. Det kunne blitt bygget for å gjøre jordkloden til et eventyrsted, der det var magisk, dekorert, koselig og underfundig overalt. Vi kunne bygget mange små byer i stedet for å utvide de store byene. Vi kunne plassert gress, utsiktspunkter, jordens mull, rotsystemer, insekter og trær i sentrum for bebyggelsen, ikke omvendt.

Jeg blir sur og klager. «Se så stygg den blokken er!» sier jeg. «Den er helt forferdelig, hvordan kunne de bygge noe sånn?» Jeg vender blikket bort i møte med den fysiske maktdemonstrasjonen. Orker ikke se på. Orker ikke la meg måle og veie på deres skala.

Pengesummene som ga makten til å få det bygget er mange millioner ganger større enn det jeg disponerer. Jeg underkastes. Annulleres.

Jeg må se arealene «koloniseres,» ikke slik Europa fordrev andre folk under kolonitiden, ikke slik andre staters naturressurser fortsatt stjeles, men en selv-kolonisering som fordriver det fulle spekteret i oss. Nasjonen koloniserer seg selv.

Det eneste som skal bli igjen er det «bærekraftige mennesket» - en som aldri er barn, som bor tett, som aldri får kjenne sin egen aura, en bevissthet skilt fra kroppen og føtter løftet opp fra elektronene i jorden, stablet oppå hverandre i svaiende tårn. Vinden bak hermetisk lukkede vinduer siver inn gjennom lufteventiler og trekkes ned i lunger fanget av forstenet bindevev.

Et levende menneske trenger visuell stimuli fra naturens fraktale mønstre. Glatte flater og rette linjer vekker ikke potensialet i oss. Det som ryddes bort er det som betyr noe. Å rette ut, skjære ned og skjule naturens liv og polaritet mellom kaos og orden er blitt en masochistisk besettelse. Kun regissert orden skal få være igjen, og det fører oss til sammenbrudd. Barokkens utskjæringer og rosemalingens snirkler er forkastet. Vi prøver ikke en gang å etterlikne naturens kompleksitet lenger, og har glemt å overføre tidligere generasjoners ærefrykt overfor denne kvalitet.

Jeg blendes av de kunstige fasadeplatene. Skjoldet mitt sender det reflekterte lyset tilbake som et bilde av at de endeløse veggene var dekorert med mosaikk. Det skulle forestilt lokale fuglearter, planter, dyreliv og forstørrede mønstrene av steinarter. Det skulle skapt stedstilhørighet og en bevissthet om bioregionen bebyggelsen lå i. Innimellom skulle det gå over i det fantastiske og psykedeliske, med drager og portaler som sendte regnbuespekter gjennom prismefasetter.

Det som skjer nå kalles «utvikling,» «fortetting,» «trygghet» og «bærekraft.» Jeg svarer med å avvise adjektiv som ordklasse.

Jeg insisterer på å leve i en verden av verb. Alt er opplevelse, prosesser og bevegelse. Substanser med attributter er en mental illusjon om at tiden kan stå stille.

Det er ikke «utvikling» det er destruksjon og appropriering. Det er ikke «fortetting,» det er forminskning av individets verdi gjennom skalaøkning. Det er ikke «trygghet» men listende, sivende fordervende fare. «Bærekraft» er alibiet for å få utøve makt. All innsparing vil gå med til nytt forbruk et annet sted, fordi intensjonen er ikke genuin, den handler om oversikt og kontroll.

Jeg blir sint på de nye bygningene og den nye asfalten. Bygningene er for meg en materialisering av vår kulturs forhold til naturen i oss og rundt oss. De nye «bærekraftige» bygningene er for meg et uttrykk for miljøkrisens utspring, ikke dens helbred. Jeg bruker irritasjon og fordømming for å holde unna den bunnløse tristheten som ligger under. Når jeg åpner meg for denne tristheten og sorgen, da orker jeg så vidt å gå ute. Jeg vil gråte av fortvilelse. Gi meg tilbake bakken, utsikten til himmelen, vannkanten og grenene på trærne! La meg oppleve alt det vakre og koselige som kunne vært!

Jeg er en vestlig, hvit, privilegert kvinne. Jeg har ikke urfolkidentitet. Jeg skulle tålt dette, men det gjør jeg ikke. Jeg tåler det ikke. Brystkassen min knyter seg sammen og fyller meg med en sorg som aldri vil bli borte. Jeg sørger over den verden som ikke finnes, og som blir ødelagt ved å bygges ned, dag for dag for dag…

Jeg vil rømme opp til fjellet og aldri komme ned. Men, jeg orker ikke å knytte meg sterkere til et fjellområde som alltid trues av ruvende, larmende turbiner. Jeg vil rømme inn i skogen, men jeg orker ikke knytte meg til de forgreina forfedrene som alltid trues av hogst.

Det er ingen steder å gjemme seg, så jeg blir her jeg er… Men, det gjør vondere og vondere. Det er deler av Meg Selv som sønderknuses.