Er en jordmor en universell tilfredsstiller for behovet for beskyttelse under fødsel?

Michel Odent (født 1930) er en svært erfaren fransk fødselslege som har skrevet lettleste bøker med fengende titler. Odent er snart 95 år og fortsatt aktiv, og det er virkelig forbilledlig! Som lege har han jobbet med medikaliserte fødsler, samtidig som han har beholdt et brennende engasjement for fødselens fysiologi. Min nylige inspirasjon fra han er tema for denne teksten.

Da jeg så Odent snakke på opptaket fra Fødselsfestivalen 2021, så minnet gløden hans meg om et av de siste opptakene av Manfred Max-Neef, en økonom som beholdt engasjementet i alderdommen. Koblingen til Max-Neef vil bli relevant på to måter i denne teksten. En av dem ved at det er flott å lytte til eldre mennesker som brenner for noe, og den andre for å utvide begrepet om menneskelige behov. 

Av Odents bøker har jeg foreløpig kun lest Do We Need Midwives? fra 2015 og Can Humanity Survive Socialized Birth? fra 2023. Titlene er to spørsmål. Undersøkelsen av dem trekker opp de oversette negative konsekvensene ved sosialiseringen av fødsel, der jordmødre er et spesifikt uttrykk for den samfunnsmessige fortrengningen av det «naturlige». 

Michel Odent skriver om Fosterutstøtningsrefleksen (FER) i begge bøkene og hva som kan legge til rette for at denne kan forekomme. Når hele barnets hode og kropp sklir ut på en ri, gjerne med fostersekken intakt, har FER skjedd. Dette er en naturlig, enkel og trygg fødsel. Odent har sett denne refleksen selv, og mener at tilbaketrukkede (og gjerne strikkende) jordmødre også vil kunne se den. Samtidig problematiserer han at denne refleksen er svært sjelden når kvinner iakttas under fødsel, og dermed blir fødselen både tyngre, lengre og mer risikofylt når den er sosialisert. 

I boka Do We Need Midwives? stiller Odent det radikale spørsmålet om vi i det hele tatt trenger jordmødre. Han skiller implisitt mellom trenger/need og ønsker/want. Hva har vi behov for? Menneskelige behov er et tema jeg har skrevet om før, basert på Manfred Max-Neef sitt arbeid. Det skal jeg gjøre igjen nå. 

Max-Neef var en Chilensk økonom som satte livskvalitet og småskala fellesskap høyest i sitt virke. For å kunne diskutere hvilke handlinger og samfunn som dekker menneskers behov best, så utviklet Max-Neef distinksjonen mellom behov («needs») og tilfredsstillere («satisfiers»). Han laget deretter en liste med behov som dekker det menneskelige opplevelsesspekteret, og definerte tilfredsstillere som det som dekker disse behovene. Dette tegnes ut som en matrise som så kan fylles inn med tilfredsstillere for å øke bevisstheten om eget samfunn. 

Dersom noe fungerer veldig dårlig for å dekke behov og i stedet ødelegger, så kaller Max-Neef det hindrende tilfredsstillere («inhibiting satisfiers») eller ødeleggere («destroyers»). Viktigst er det at det er et skille mellom behovene og tilfredsstillere av dem. Ved å unngå å kalle tilfredsstillere for behov, kan de holdes åpne for diskusjon og endring. 

Jeg vil anvende Max-Neef sin distinksjon på Odent sitt spørsmål om jordmødre. Jordmødre er ikke et behov i denne sammenheng, ettersom behovene er abstrakte. Jordmødre er en tilfredsstiller som kan plasseres i rubrikken for behovet for beskyttelse og kjærlighet. Formålet med Odents spørsmål var å avdekke om dette er et fenomen det finnes ekvivalenter til i alle menneskelige samfunn. Spørsmålet hans er altså om jordmødre er en universell tilfredsstiller. 

Odents svar på om det er et grunnleggende behov er «nei». Jordmødre er ikke å finne i alle samfunn og til alle tider, og kvinner kan fortsatt i dag en sjelden gang føde enkelt alene, uten jordmor. Overført til distinksjonen mellom behov og tilfredsstillere blir svaret på om det er en universell tilfredsstiller også nei. Det finnes altså andre tilfredsstillere som dekker behovene for beskyttelse og kjærlighet under fødselen. 

Odent nevner tre urfolksgrupper studert av vestlige antropologer der det har forekommet at kvinner isolerer seg når de skal føde. I tillegg forteller han at fødsel i vestlige samfunn innimellom går enkelt og skjer med FER, men hvordan? For at fosterutstøtningsrefleksen skal slå inn må den kraftige, menneskelige neocortexen «skrus av», skriver han. Fysiologisk sett er fødsel en ufrivillig prosess («involuntary process»), og dermed er det omgivelsene rundt som må kontrolleres, ikke fødselen i seg selv. Både jordmødre og fødselsleger kan øke denne aktiviteten i hjernen med sin tilstedeværelse og handlinger, og dermed sabotere for at behov dekkes under fødsel.

Det er aktiviteten i neokortexen i hjernen som hindrer menneskefødseler å skje enkelt som hos dyr, ikke anatomi, skriver Odent. Hvordan kan omgivelsene rundt kontrolleres og beskyttes slik at fødselen går lett? En av mulighetene Odent tar opp er at kvinnen kan isolerer seg i et lite og mørkt rom. Dersom det stemmer at å være alene er avgjørende for å føde trygt og enkelt fysiologisk sett, så blir distinksjonen mellom å friføde og å solofødsel svært viktig å diskutere. Å føde fri, fra både autorisert personell og alle andre menneskers tilstedeværelse, er å solofødde. 

I en solofødsel er mor og barn de eneste deltakerne. Michel Odent har ikke født slik selv ettersom han er ciss-mann, og han unnlater å uttale om dette er noe han støtter eller oppfordrer til. I stedet gjør han en akademisk grundig undersøkelse av fødselens fysiologi. Dersom fødselsomsorgen ønsker å spille på lag med fysiologien, tar den dette til etterretning. 

I Can Humanity Survive Socialised Birth? spekulerer Odent på om den økende sosialiseringen og medikalisering av fødsel (med andre ord tilfredsstillerne vi som samfunn har utviklet for å dekke behov under fødsel) kan ha den utilsiktede negative konsekvensen at mennesker mister evnen til å føde naturlig og fysiologisk. Den faktoren som fødselsomsorgen måler sin suksess basert på, nemlig redusert dødelighet av mor og barn under fødsel, kan også bli menneskehetens undergang. Odent stiller spørsmålet allerede i Do We Need Midwives?. Lekent oppfordrer han leseren til å vente med å lese det til etter hans 100-årsdag i Juli 2030, sikkert for å understreke at dette er et spørsmål vi ikke enda er klar for å konfrontere.  

Odent tar også opp behovet for transendens. Vi ser av matrisen for behov og tilfredsstillere at det er et av ti grunnleggende behov. Vi må ikke glemme at fødsel skal dekke det behovet også, skriver Odent. Vi bør med andre ord diskutere hvilke tilfredsstillere som kan sørge for dette, for eksempel hvilke typer omgivelser vi kan interagere med for at behovet for transendens kan realiseres under fødsel.

Det er inspirerende å lese Odent, og tre bøker til er på vei til min postkasse. Av de skal jeg lære mer om vannet og vannfødsel, det temaet Odent kanskje er mest kjent for å ha undersøkt. Akkurat som Manfred Max-Neef oppfordrer Odent til å tenke både komplekst og langsiktig. Førstnevnte brukte begrepet transdisiplinært, mens sistnevnte bruker interdisiplinært, men de virker å peke på den samme holdningen og visjonen for paradigmeskifter og helhetlig forståelse. Det inspirerer meg og jeg ser opp til dem begge. 

…..

Hvordan ville du plottet inn fødselsomsorgen i matrisen for behov og tilfredsstillere? 

Hvordan ville du reagert dersom en kvinne uttrykket et ønske om soloføde, altså føde alene?

Hvordan kunne fødselsomsorgen rette seg etter fødselens fysiologi slik Odent fremstiller den?