Frifødselstanker etter Filmvisning av Born at Home arrangert av Min Fødsel

Jeg var sammen med Maren Berg Dybvik og Maria Heiberg (Frifødselsnettverket) på filmvisningen av Born at Home arrangert av Min Fødsel.

Filmen handlet om ni familier sine hjemmefødsler i Australia. I hovedsak var det assisterte hjemmefødsler, men uassistert hjemmefødsel/frifødsel ble også så vidt nevnt. Dramaturgien besto av fortellinger om traumatisering på sykehus ved første fødsel, for så å oppleve en hjemmefødsel som en oppreisning og positiv kontrast. Vi fikk også følge en familie inn i en vellykket hjemmefødsel med første barn. 

Etter filmvisningen var det panelsamtale. Denne ble ledet av jordmor og førsteamanuensis Berit Mortensen. I panelet satt fødselslege Thorbjørn Brook Steen, Generalsekretær i Landsforeningen 1001 dager Lena Yri Engelsen, Hjemmejordmor i Min Fødsel Petra Næss og Trygg Doula Trude Laukli. 

Filmen Born at Home var veldig fin og rørende. Den viste at det er mulig å føde setefødsel, VBAC og med høy BMI hjemme, dersom jordmødre har kunnskapen til det og retningslinjene tillater det. Jeg reagerer samtidig på bruken av vannfødsel og fødebasseng. Det blir fremstilt som estetisk, men jeg skulle ønske det ble mer bevissthet om risikoen ved det, og fordelene og komforten ved å føde på tørt land. Filmen tok opp alle fordelene og aspektene ved å føde hjemme, inklusivt at fødsel er et uttrykk for kvinnens seksualitet og en forlengelse av unnfangelsen. 

Panelsamtalen var interessant. Lena Yri Engelsen fokuserte på den emosjonelle opplevelsen av fødsel og barsel og Petra Næss oppfordret til å ta vare på jordmordhåndverket. Det som festet seg ved meg er at Thorbjørn Brook Steen formidlet at leger må bli mer interessert i fysiologisk fødsel, måten Trude Laukli vektla de positive og oppreisende sykehusfødslene hun får delta på og at Berit Mortensen rammet inn hjemmefødsel som beredskap. Dette vil jeg videre kommentere.

Ja, hvordan får vi leger interessert i fysiologisk fødsel?

Thorbjørn Brook Steen formidlet at Norsk gynekologisk forening blant annet har vist manglende interesse for gode tall knyttet til naturlig fødsel. Kristin Indreeide og jeg har reagert på måten Tidsskrift som Den norske legeforening har fremstilt frifødsel, som forklart på podkasten hennes. 

Vi har tenkt at å få leger interessert i fysiologisk fødsel begynner med å få dem til å forstå frifødsel. Da Kristin Indreeide og jeg skrev inn til Tidsskrift for Den norske legeforening, var det for å få legene til å se koblingen mellom frifødsel som strategi og fordelene ved fysiologisk fødsel som mål. 

Teksten vår ble som tidligere skrevet refusert med begrunnelsen at både formen og innholdet var uønsket.

Leger som Thorbjørn Brook Steen, Torgrim Sørnes og Torunn Lien som viser positiv interesse for hjemmefødsler og fødselens fysiologi, er i mindretall i Norge. 

Brook Steen formidlet under debattsamtalen at legestudenter i det minste bør observere hele fødselsforløpet under utdanning, slik at de får et inntrykk av hvor mange timer prosessen faktisk innebærer. Det høres ut som en viktig erfaring å ta med seg inn i eventuell fremtidig arbeid med retningslinjene for fødselsomsorg, som fortsatt dessverre kun utarbeides av leger. 

Michel Odent kan inspirere andre leger til å interessere seg for fødselens fysiologi. 

Sykehusfødsler kan også være oppreisende

Trude Laukli sin deling om doula-rollen stemte i hovedsak overens med dramaturgien i filmen. Mange blir traumatisert av sine første fødsler på sykehus. Laukli fortalte om å få klienter med slike opplevelser i bagasjen, for så å jobbe sammen for å få en positiv og styrkende opplevelse neste gang. 

Forskjellen fra filmen er at Laukli forteller at hun aldri har deltatt på hjemmefødsel, men at klientene hennes får fine og oppreisende fødsler på sykehus. Da hun ble spurt av ordstyreren om hun ikke så mye fælt på sykehus, så svarte hun tvert imot at hun så mange fine fødsler. 

Sykehusfødslene Doula Laukli deltar på ligger mye forberedelse bak, i motsetning til de traumatiske første fødslene det ble fortalt om i Born at Home. I disse virket det som familiene hadde gått inn i blind tillit, uten doula og uten forberedelse. 

Laukli sitt bidrag var en god utfordring til filmen. Filmen kan få det til å virke som at “alle” blir traumatisert på sykehus, og “alle” kommer styrket ut av å føde hjemme. Slik er det selvfølgelig ikke i virkeligheten. 

Trude Laukli oppfordret til at kvinner og familier deler sine positive fødselshistorier fra sykehus, og at fedre og partnere engasjerer seg mer i fødselsomsorgen. Hun understreker fortsatt at assistert og uassistert hjemmefødsel ikke er det samme. 

Det spørsmålet jeg sitter igjen med er hvor lenge vi som samfunn skal fortsette å traumatisere kvinner, for så å gi dem oppreisning i sin neste fødsel. Jeg skjønner at det for både doulaer og jordmødre kan være svært givende å følge opp disse kvinnene og se hvor takknemlige de blir. Men, de bør ikke like det så godt at de mister fokus på å forebygge at systemet fortsetter å skape slike klienter. Jeg synes første fødsel skal være bra, både for kvinnen og for barnet. Hvert barn blir bare født én gang, og de kan ikke få den samme oppreisningen ved morens neste fødsel som hun selv får. Brukerne selv ville tjent på å ta større ansvar for sin første fødsel, slik at den blir positiv heller enn en negativ kontrast. 

Beredskap

Berit Mortensen fremmet ideen om å innramme jordmorens kompetanse på hjemmefødsel som beredskap, i en urolig tid i verden der omtrent alle muligheter for å søke forskningsmidler har det som nøkkelord. Dette er en god idé. Dersom sykehus blir utilgjengelig grunnet for eksempel strømbrudd, flom, avstand eller krig, så vil fødsler fortsatt skje. Kanskje kan det likevel være mulig å få en hjemmejordmor som kan løse ulike komplikasjoner dersom de oppstår, gitt at hun har denne kompetansen. 

Tilbake i 2022 var jeg gravid med troen på at jeg hadde kunnskapen som trengtes for å føde alene. (Gitt at det ikke skjedde komplikasjoner det er umulig å løse selv). Det var en trygghet. Jeg var heldigvis ikke redd for at sykehuset var utilgjengelig for oss, men valgte det bort frivillig. I Norge er det en god del som føder ufrivillig uassistert, men de har ikke gjort den samme forberedelsen og kunnskapsinnhentingen som frifødende. Da blir opplevelsen både mer skremmende og mindre trygg.

Det er ikke bare å ta vare på jordmødrenes håndverk som er viktig for å ha tryggere fødsler uten sykehus, men også å styrke fødenes kunnskap og ressurser. 

Svangerskapsoppfølgingen kan utvides til at helsepersonell overfører den kunnskapen som er nødvendig for at kvinner kan føde både barnet og morkaken alene. Som skrevet før trenger en kvinne som skal føde alene “kunnskap om barnets overgang til pulmonisk respirasjon og å beherske grunnleggende nyfødsresucitering.” Det hadde vært fint om gravide kunne fått denne kunnskapen direkte fra helsepersonell, og ikke måtte lete etter den på sosiale medier og andre steder. Hvis det finnes et medikament som kan stoppe mor fra å blø ihjel etter fødsel, så kunne alle gravide fått en dose med dette, slik som allergikere bærer på en epi-pen. Dette ville gjort frifødsler tryggere, men det ville også vært beredskap for hele befolkningen. Hvis vi skal være i beredskap og forberedt på alle typer kriser, så må kvinner ha nødvendig kunnskap om egen kropp og reproduktive evner. Vårt system som er basert på at denne kunnskapen kun skal være fagpersoners territorium, er svært sårbart. 

Avslutningsvis:

Jeg er takknemlig for å ha deltatt på arrangementet, sett venner, bekjente og ukjente og være i et rom med så mye engasjement for fødsel. Da jeg var der følte jeg igjen at vi som er der har mer til felles enn det vi er uenig om. Det er et godt minne, slik som “Respektfull omsorg og informert samtykke i fødselsomsorgen på OsloMET” og Fødselsfestivalen 2025 “Veien til fremtiden”. Jeg gleder meg til neste arrangement og håper vi da har kommet lenger i å få leger interessert i fysiologisk fødsel og har anerkjent at å bruke deler av svangerskapsoppfølgingen på å forberede kvinner på å kunne føde alene, er god beredskap.