Barnehageopprøret 2024 skulle handlet om skala

Akkurat nå er sønnen min 2 år og 2 måneder gammel og har aldri gått i barnehage. Nærmere 90% av Norges 1-2 åringer går i barnehage, så vi skiller oss ut med vår hverdag der jeg er hjemmeværende, ammende mamma og pappaen jobber og studerer. Både han og jeg har jobbet som vikar i barnehager, så i tillegg til våre egne barndomsminner har vi sett med voksne øyne hvordan hverdagen i en barnehage er. Spesielt i denne tidlige fasen av livet ønsker vi at gutten vår skal få være så nær mammaen sin som mulig, og vi tenker at han organisk strekker seg lenger og lenger unna oss ettersom han vokser til. Vi følger Gordon Neufeld i at selvstendighet skapes gjennom tilknytning, og derfor er jeg hjemme. Hva som skjer i barnehagene er ikke relevant for oss personlig akkurat nå, men det er noe vi bryr oss om likevel. Kanskje ønsker vi også plass til sønnen vår i en barnehage litt senere.  

Det foregår nå en aktivistisk aksjon som heter Foreldreopprøret 2024. De har levert en liste med krav til Stortinget som de ønsker skal bli tatt inn i forhandlingene om en ny barnehagelov. Disse kravene hørtes først veldig bra ut for meg – selvfølgelig bør barnehagene få høyere bemanning og mer penger – men etter hvert som jeg har tenkt på det er jeg blitt bekymret for at kravene ikke løser årsaken til problemene.

Det legges stadig ned barnehager og nye blir bygget. Her i Lillestrøm har jeg sett en liten gul bygning bli revet, og en åpen munn av en koloss bli bygget på samme sted. Størrelsen er forskjellen mellom gamle og nye Volla barnehage. Jeg vet ikke hvor mange plasser den gamle hadde, men den ble nok revet fordi kapasiteten var for liten i forhold til antall barn i området. Nye Volla har 174 plasser fordelt på 12 avdelinger. Å ha noen store i stedet for mange små enheter er essensen av sentralisering. Intensjonen er å gjøre det som sentraliseres mer effektivt, og jeg er redd Foreldreopprørets krav spiller på lag med denne trenden og gir politikerne en gavepakke ved å kunne begrunne videre sentralisering med at ønskene kommer fra folket.

Foreldreopprørets femte krav lyder «Grunnbemanningen må økes: Det må være minst to ansatte per fem barn under tre år, og minst en ansatt per fem barn over tre år» og krav tre lyder «Det skal alltid være minst to ansatte til stede per avdeling.» Grunnen til krav tre er at det stadig kun er én ansatt alene med en barnegruppe på opp til 30 barn. Å kreve at det aldri er én, men alltid minst to voksne til stede er en måte å kompensere for den underliggende sentraliseringen. Hvis så størrelsen på barnegruppa økes – først fra 30 til 31 og så saktere videre opp – for å gjøre det kostnadseffektivt å ha minst to ansatte til stede vil Foreldreopprøret 2035 måtte kreve at det alltid er tre ansatte til stede per avdeling, ikke to.

Jeg foreslår at avdelingene bør være så fåtallige at det er forsvarlig at barnegruppa passes av én voksen. Det bør selvfølgelig være flere ansatte på jobb, men oversikt kan ikke være et samarbeidsprosjekt. Alle skal kunne ha oversikt over alle, og når det kriteriet er oppfylt vil mange nåværende problemer slutte å oppstå.

Problemet med å foreslå at avdelinger i barnehagen skal være så fåtallige at de kan passes av én voksen, er at da blir de ikke veldig mye mer kostnadseffektive enn familiene. Jo flere barn som passes per voksen, jo lenger unna er det skalaforholdet i familien, og jo mer økonomisk effektiv er ordningen.

Men, om vi hadde sett de samme skalaforholdene i et privat hjem som til stadig oppstår i norske barnehager, så hadde barnevern og politi reagert umiddelbart. Tenk deg at innenfor døra til naboen er det 30 barn som fyker rundt i stua, og bare én voksen. Foreldrene til disse barna betaler 7 kroner per time, per barn, slik at den voksne får en timelønn på 210 kr for sin private barnepassvirksomhet. Det hadde blitt skandale i et hjem, men aksepteres i en institusjon.

Naturen ordnet pattedyrenes slik at ingen får flere barn enn de er i stand til å passe på som individ. Menneskebarna vokser fort og kan hjelpe til å ta vare på sine yngre søsken, men dette potensialet utnytter vi ikke i det vestlige samfunn. Vi har gått for alderssegregering, og dette er også grunnen til at store barnegrupper blir så uhåndterlige.

Jeg ønsker at vi tenker ut helt nye oppvekstinstitusjoner der vi har full aldersblanding, oppdelt i grupper som hvert individ har mulighet til å ha oversikt over. Men, på veien ønsker jeg å utrykke min uenighet med krav som kompenserer for sentralisering og fører til videre oppskalering av institusjonene.

Jeg mener at arkitektur bør følge den menneskelige skala, og at vi bør slutte med store barnehager og bygge mange, mange små. Det snakkes ingenting om dette i Foreldreopprøret 2024 sine krav. I følge disse kravene er det tilsynelatende det samme om barnehagen har 30 eller 130 barn alt i alt, så lenge «bemanningsnormen» gjelder «per avdeling, og innfris hele barnehagens åpningstid,» som krav en beordrer. Når og hvis dette settes ut i praksis kan det være det er like mange ukjente voksne som nå, som rullerer på hvor de er. For å innfri kravene, så kan det være hvert barn må forholde seg til flere barn og flere voksne, og det er at barna er blant ukjente og i stadig skiftende kontekster som er opphavet til mye av det foreldrene med rette gjør opprør mot når de forteller om at ingen av de voksne de møter ved henting kan fortelle om barnets dag, for de vet ikke. Dette er et utrykk for at stedet er for stort, så la oss lage små steder og løse de utfordringene som kommer heller enn å stadig kompensere for uløselige storskalaproblemer.

Det at Foreldreopprøret er totalt forpliktet til storskalaorganisering kommer sterkest til utrykk i krav nr 7 «Lokalt foreldreutvalg (FUB) må lovfestes, og leder i FUB lokalt skal være medlem i hovedutvalget for oppvekst i kommunen.» Med små, anarkiinspirerte selvstyrte barnehageenheter så ville påvirkningskraften ligget i mellommenneskelige relasjoner. Foreldreopprøret støtter oppbygning av kommune og standardiserte prosesser, og det at det ikke tas eierskap til mer frihet til folket enn det, sitter jeg igjen med en matt følelse av. Det er storskala og sentralisering som gjør organer slik som FAU og FUB nødvendige. De tilbyr en kontroller og tregere utgave av det kommunikasjon og levd liv utgjør.

Jeg brukte denne anledningen for å påpeke hvor viktig skala er. Jeg foreslår intensjonell skalering, fåtallighet som beskyttelse (ikke diskriminering!), og et skalamønster med mange små enheter, ikke få store. Selv om dette ikke er effektivt slik det som regel er definert, så er det effektivt fordi det er synergisk og eksisterer på den menneskelige skala.

Det vi tilbyr sønnen vår hjemme er et livsfremmende skalaforhold mellom antall voksne og antall barn, og den samme voksne hver dag, meg. Enhver forbedring i skalaforhold kan annulleres av at personene som fyller rollene ikke er de samme over tid.

Kilden til skala-prinsippene som jeg her anvender på barnehagesaken er teoriene til Leopold Kohr, Kirkpatrick Sale og Manfred Max-Neef.