Til sommeren (dikt)

Jeg har alltid pleid å si at sommer er min favorittårstid. Men, jeg kan ikke benekte lenger at hver sommer, uten unntak, kjenner jeg på en uhyggelig, uutgrunnelig depresjon. 

Sommer er strålende gul, tindrende grønn og intens blå. Alt går fort. Solas forbrenningen er nær. Sommer er evig glede, som barndommen. 

Sommer kommer, igjen og igjen. Sommeren skal alltid være den samme.

Men, årstiden har forbrent og fortært alle mine barndoms somre. 

En gang skal den bryte seg frem gjennom våren: varm, brutal, blomstrende, støvende, solfylt og lys. Men, huden min skal være rynkete, bena skjøre og ryggen kroket. 

Jeg skal fornemme at dette er den siste duft av liljekonvall, det siste markjordbæret jeg skal se modne, den siste smørblomsten under haka mi. Fortryllelsen av det første søte røde vil være dypt i hukommelsen, men også så nært. 

Løftet om evige somre skal forstøve, som pollen og avblomstrede prestekrager i plenen. 

Jeg vekkes i at jordkloden er så mye større enn meg, og fungerer i en helt annen tidslinje enn et menneskeliv.

I en glassklar, gjennomskinnelig natt ser jeg at sommer er smakebit på urkraften.

Skogbranner, sviende sol og indre forbrenning. 

Ærefrykt for sommeren, uttrykket i en uutgrunnelig depresjon.