Tenk om jeg har gjort noe feil?

Å høre at du har gjort noe feil - at du er dårlig i rollen din som mor, jordmor eller lærer - gjør vondt.

Når et menneske blir bedømt og vurdert, så låser det seg innvendig og læring stopper opp.

Det finnes en måte å kommunisere på som er fri for disse dynamikkene, men vi orker ikke sårbarheten i å transparent utrykke egne følelser, behov og ønsker. Vi makter ikke å ta imot denne informasjonen fra andre. Det oppleves invaderende. Påtrengende. Ekkelt...

Valget står i praksis mellom å dømme, kritisere og bebreide, eller å si ingen ting - å holde alt inne.

En debatt preget av gjensidig bedømming kan virke brutal og voldsomt. Men, det kommuniseres. Ingen klarer å gjemme totalt hva som ligger under. Kroppen snakker sitt språk.

Bebreidelser og anklager kan komme med høy sint stemme, de kan komme gjennom hulk og tårer eller fra et steinansikt.

Hvis vi vet hva vi skal lytte etter, så tør vi kanskje.

Under et frossent utrykk kan det ligge en sorg.

Under sinne kan det flyte en sårethet.

Under sårethet kan det boble et sinne.

Følelsene er ikke alltid genuine selv om de helt tydelig er her.

Se meg, se meg for den jeg er!

.....

Hvordan kan vi bli modigere i å utrykke oss transparent, uten bedømminger? Hva er du beskyttet fra å føle i det du lytter til andre som det de sier er en bedømmelse av deg? Hva måtte du ha følt på om du hørte dem for den de er?