Svarer på kritikk av frifødsel i Klassekampen

Onsdag 29. april 2026 kom min replikk “Frifødsel handler ikke om aksept for døden” på trykk i Klassekampen. Denne besvarer argumentasjonen i Karin Haugens kronikk “Gjev du batt meg: Noen må lære unge kvinner underkastelse.” Haugen gjenga og kritiserte uttalelser fra dansken Cecilie Wittnebel som har frifødt sine to barn. I mitt tilsvar korrigerte jeg mangelen på kontekst, minnet om at frifødsel handler om fysiologisk fødsel, og fremmet at det foregår et oppgjør med fødselsomsorgen. 

Før jeg skrev motsvaret kontaktet jeg Wittnebel på sosiale medier. Hun er dermed informert om både kritikken hun fikk, og hva jeg svarte. Dette kommenterte hun offentlig gjennom sine Instagram-stories. Dette blogginnlegget går dypere inn på det som kom frem i svaret mitt. 

Hva svarte jeg på? 

Klassekampens faste spaltist Karin Haugen formidlet at å føde uassistert virker selvsentrert, koblet det til trenden med at mødre rammer inn barnas bursdag som sin egen “føde-dag” og generell meg-kultur i samfunnet. Hun kritiserer først det marginale fenomenet frifødsel, slik at majoriteten av lesere blir med på resonementet uten å oppleve seg som personlig angrepet. Hun skriver blant annet at dagens fødende bør være “en trygg nok kvinne, så du kan ta imot faglige vurderinger fra en lege og handle ut fra dem for å beskytte et annet menneskeliv, uten at du tror det går på verdigheten din løs.” Jeg mener holdningene og vinklingen er i utakt med tiden vi lever i. 

Kvinners rettigheter i fødsel står ikke sterkt nok til at vi kan returnere til vår rolle som passive brukere. Loven gir kvinner autonomi i fødsel, men i språkbruk og praksis kommer ofte helsepersonell og systemets interesser først. Å underkaste seg systemet innebærer derfor ikke bare potensielt å beskytte barnet, men også å beskytte systemet. Det skal være mulig å beskytte barnet autonomt, nettopp ved å ta et valg på bakgrunn av informasjon. Dessverre får brukere ofte hverken nok informasjon, eller mulighet til reell autonomi. Systemet må endres. Det er viktig å gjenkjenne friføderes krav om å selv få ta valgene som påvirker barnet, som en kulturell tendens man også ser blant de som føder på sykehus. Det er ikke en utvikling de eldre generasjonene bør slå ned på, men heller noe de bør forstå. 

Frifødselsbevegelsen kritiserer systemet, men det er langt flere enn de som tilhører bevegelsen som kommer med systemkritikk. Man kan heller ikke gi frifødselsbevegelsen skylden for å stå bak all kritikk av helsepersonell og den viktige jobben de utfører. Mange misfornøyde brukere kunne aldri tenkt seg å føde uassistert. Det foregår et oppgjør med fødselsomsorgen som er mye større enn frifødselsbevegelsen. 

Jeg nevnte flere eksempler i mitt tilsvar som representerer de holdningene som er i tråd med tiden vi lever i. Et av eksemplene jeg nevnte er sosialisten Della Duncan i Upstream podcast. Hun tilhører ikke frifødselsbevegelsen, men gir plass til kapitalisme- og systemkritikk av fødselsomsorgen etter å ha opplevd en kaskade av intervensjoner som endte i keisersnitt da hun fødte sitt første barn. Episoden kan man finne her: Post Capitalist Parenting Pt. 4: Midwifery and Birthing w/Robina Khalid

Det virker kanskje greit å si at når frifødere ønsker autonomi, bør de bare høre på leger. Men hvis man sier at når sykehusfødere ønsker autonomi, skal de bare høre på leger, så oppleves det avleggs. Prinsippet er like avleggs, uansett hvem man retter det mot. 

I mitt motsvar gjentok jeg at frifødsel handler om å legge forholdene til rette for å føde naturlig og fysiologisk, for å realisere psykiske og fysiske helsegevinster for både mor og barn. Begge kan komme uskadet fra en fysiologisk fødsel. Begrepet fysiologisk fødsel er definert her. 

Frifødere er klar over at de forsvarer et stigmatisert valg

Haugen kritiserte Wittnebel uttalelser løsrevet fra sammenhengen de tilhører. Jeg mener Wittnebels uttalelser må forstås i kontekst av hva hun ble spurt om. Og hva hun ble spurt om, må forstås i kontekst av hvordan frifødsel blir forstått, og misforstått i samfunnet. 

Hver gang jeg har uttalt meg i media, har jeg vært bevisst på at jeg forsvarer et valg som ikke blir allment akseptert blant publikumet jeg snakker til. Det er kun når jeg snakker med de andre tilsluttet Frifødselsnettverket at jeg forventer at mottakeren forstår valget mitt. Grunnen til at frifødere som meg og Wittnebel må uttale oss om død og skade i media, er ikke bare den (ukjente) statistiske risikoen for at det kan inntreffe. Det handler også om at død og skade er det folk flest lurer på, og dermed også det journalister må sørge for å belyse. Dette setter rammen for intervjusettinger når uassistert hjemmefødsel er tema. Hva intervjuobjektet uttaler har å gjøre med hva hun blir spurt om. 

Frifødsel er et valg de fleste reagerer på med uforståelighet, motstand og sinne. Det sosialt aksepterte valget er å føde på sykehus. En kvinne som har valgt å føde på sykehus vil ikke bli intervjuet om kun dette i media. Man vil ikke finne en nyhetssak der en sykehusføder blir spurt om hvorfor hun valgte det og hva hun tenker om risikoen for at barnet eller henne selv kunne dødd. Det er en kulturell enighet som gjør at spørsmålene virker irellevante i storsamfunnet. Det oppleves derimot som en meningsfull reversering innad i frifødselsmiljøet. Samtidig er fokuset galt. Det er ikke død og skade som er det viktigste grunnlaget for fødevalg i høyinntektsland, i samtiden. 

Det underliggende grunnlaget for fødsel i samtiden er ønsket om å skape, å gi, å bli mor og å gi liv til et nytt familiemedlem. Bakgrunnen er skapende, og bør oftere ses i kontekst av den skapende seksualiteten, heller enn de nedbrytende døds- og forståelsesprosessene. Begge deler er selvfølgelig naturlig og spiller sammen, men vi trenger et gledesfylt fokus. 

Frifødsel handler ikke om å ha en høyere aksept for død enn andre. Ingen kan vel egentlig akseptere sine familiemedlemers død. De som velger konvensjonelt i svangerskapet beskyttes fra å forholde seg til døden før det rammer dem personlig, mens de som velger ukonvensjonelt ikke kan la være å tenke på det. 

Alle fertile kvinner som kan bli gravide bør i større grad tenke på døden, slik at vi kan komme frem til hva som er en god måte å forholde seg til det på. 

Hvorfor er det viktig å forholde seg til døden? 

En av åtte graviditeter ender i spontanabort, og i 2024 ble det utført 12 811 aborter. Dette kan oppleves som et tap, selv om det var selvvalgt. Dersom man mener at livet starter ved befruktningen, vil det allerede før uke 22 gi kvinnen en opplevelse av at et individ har dødd. Dersom svangerskapet har kommet til etter uke 22, vil et foster som mister livet registreres som intrauterin fosterdød og ikke lenger som en abort. I 2023 var det 150 slike dødsfall. Statistisk sett er det få, men det er mange enkeltskjebner. Det skjer også at barn dør i fødsel, og i tiden etter fødsel. Det er naivt å ikke tenke på det, og ikke forholde seg til at det kan ramme ens egen familie. Selv om sykehus har utstyr til å redde liv, vil det ikke alltid kunne redde liv. Ambulanse og sykehus med leger er sikkerhetsnettet i frifødsler, som oppsøkes dersom familien vurderer at livredding trengs. Det gir heller ingen garanti, men man må anerkjenne at frifødere også er brukere av fødselsomsorgen, selv om de som regel bruker tjenesten veldig lite. Frifødsel finnes per definisjon kun i et land med et fungerende helsevesen.

I dette blogginnlegget har jeg gått inn på noen temaer jeg tok opp i teksten som kom på trykk i Klassekampen. Et spørsmål jeg sitter igjen med er: Hva er den beste måte å forholde seg til døden på i forbindelse med graviditet og fødsel?