Kjønnsdebatten burde handle om fødsel

Som samfunnsdebattant tilknyttet Frifødselsnettverket, er barnefødsel mitt tema. Reproduksjon handler definitivt om kjønn, identitet og biologi. 

Elias Omberg og Jørgen Riis Gjertsen møttes til debatt om kjønn i Dagsnytt 18 tirsdag 5. mai. Førstnevtne mener å representere objektiv biologi, mens sistnevnte er selvutnevnt feminist og beskytter av transpersoners rett til vern mot hat og feilkjønning. Angående identitet og respekt for andre mennesker, har Riis Gjertsen rett. Jeg mener det er frekt og slemt å bevisst benkte noens kjønnsidentitet språklig, slik Omberg tar til orde for. Omberg har derimot et viktig poeng i å fokusere på biologi, men han overser biologiens formål når han også fokuserer på et enkelt individs kjønnsidentitet (gender). Dersom man skal diskutere kjønn på biologiens premisser kan man ikke diskutere identitet, men må heller snakke om reproduksjon og dets kjønnede aspekter. 

Den biologiske debatten om kjønn bør altså starte med reproduksjon, ikke med identitet. Menneskelig reproduksjon har sitt høydepunkt i graviditet og barnefødsel. De kjønnede begrensningene og mulighetene for reproduksjon er ikke ferdig diskutert. Noen spørsmål er:

• Hvilke rettigheter skal infertile individer ha? 

• Skal individer ha kroppslig autonomi til å få sin fertilitet fjernet hormonelt og kirurgisk?

• Hvilke rettigheter har sæd-celle produsenten i forhold til abort? 

• Hvilke rettigheter og plikter har gravide og fødende? 

• Hvilke rettigheter har befruktede egg, fostre, ufødte og nyfødte barn? 

Dette er vanskelige spørsmål, som må stilles uten at det avsporer i diskusjoner om kjønnsidentitet. Spørsmålet handler om det kroppslige kjønnet, og hvilke egenskaper og begrensninger det gir individet.

Ettersom jeg er tilknyttet Frifødselsnettverket, uttaler jeg med særlig om rettighetene til fertile individer, i fertil alder med livmor, eggstokker, skjede, melkekjertler og XX-kromosomer. Når dette diskuteres er det også relevant å trekke inn kvinnelig kjønnsidentitet i kombinasjon med denne type kropp, men debatten handler først og fremst om denne typen kropps status i samfunn, kultur og lovverk. 

Det viser seg i fødselsdebatten at det er svært utfordrende å finne ut av hvordan en gravid livmorbærer og barnet inne i livmoren skal anerkjennes som individer. I det et individ bærer et annet individ inne i seg, blir det tydelig at selve individbegrepet trolig har den voksne ciss-mannen forut for farskapet som mal. Dette er i konflikt med den kroppslige og kjønnede realiteten ved menneskelig formering, og derfor kan man argumentere for at nettopp dette er det viktigste kjønnsspørsmålet i dag.

Kulturelt settes den gravide moren og barnet i magen opp mot hverandre. Det forventes at den gravide underkaster seg helsepersonellets mening om hva som er barnets beste, og det antas at helsepersonell er mer egnet enn mor til å tale barnets sak. Å føde uten helsepersonell til stede er en truet kjønnet rettighet. 

Dersom vi avklarer individstatusen og rettighetene til de gravide, de fødende og de som skal bli født, vil det bidra til å forklare hva kjønn er som identitet og som biologi. Kanskje vil vi også utvikle et mer egnet begrep enn “individ” som beskriver hva et enkelt menneske er. 

Tematikken overses når problemstillingen diskuteres av individer med identitet som noens sønn, uten egen erfaring med hverken morskap, farskap eller fødsel, slik det ble i Dagsnytt 18 denne gangen. Fra deres perspektiv er befruktning, unnfangelse og fødsel trolig kun et sidespor i kjønsdebatten. Fra mitt perspektiv er det derimot dette som bør diskuteres først. Kjønnsdebatten bør handle om graviditet og fødsel.