Mor til mor: Kvinner som avviser jordmødre og jordmødre som svikter kvinner – Refleksjoner rundt Cathrine Trulsviks' nyutgitte bok Fødesviket (2026)

Noen kvinner ønsker å føde fysiologisk, andre ikke. Kanskje ville flere kvinner få tro på sin egen fødekraft i relasjon til en trygg og kunnskapsrik jordmor som følger dem opp i både svangerskap og fødsel, men det er ingen garanti. Flere fødende mener det er riktigere å håndtere fødsler medisinsk, med tidlig smertelindring og flere målinger og intervensjoner i legestyrte forløp. Er det rom for kvinners autonomi i fødselsomsorgen uansett hva hun ønsker?  

Jordmor Cathrine Trulsvik har skrevet boka Fødesviket: Når jordmorfaget taper, svikter vi kvinnene; Om jordmødres faglige autonomi og kvinners rettigheter. Jeg var på den fullsatte boklanseringen den 20. August sammen med flere engasjerte kvinner fra Frifødselsnettverket. Siden har jeg lest boka, og før jeg går inn på mine refleksjoner vil jeg oppsummere det jeg oppfattet som hovedbudskapet. 

Bokas hovedbudskap

Forfatterens egne begrensede autorisasjon etter hjemmefødsler behandlet i Helsetilsynet, setter tonen for boka. Fortellingen illustrerer at jordmorfaget har tapt i denne omgang. Leseren får innblikk i jordmødres begrenset mulighet til å handle etter egne vurderinger, og hvordan dette fører til at hun ikke alltid kan oppfylle de fødendes pasientrettigheter. Det skisseres et bilde av at både ledere og Helsetilsynet vurderer fødsler opp mot retningslinjer utarbeidet av Helsedirektoratet. Selv når utfallet av en fødsel er god og jornalføringen tilstrekkelig, vil et avvikende valg fattet gjennom kvinnens autonomi og jordmors vurdering av faglig forsvarlighet, bli straffet av ledere, helseforetak og Helsetilsyn.

For å beskytte seg selv i møte med arbeidsgiver velger jordmor heller å svikte kvinnen, men dette skader også henne selv. Løsningen forfatteren skisserer er at jordmødre blir bevisst lovverk og ser seg selv som “rettsanvender”. Seieren for jordmorfaget vil være å få praktisere i tråd med loven, i et system der hierarkiet av leger, jordmødre og brukere er erstattet med et likeverdig samarbeid. Kontinuitetsmodellen er også fremstilt som essensiell. Boka er praktisk rettet med budskapet at problemene kan og må endres. 

En forbilledlig profesjonsutøver

På boklanseringen opplevde jeg en økende respekt og beundring for hvor seriøst jordmor Cathrine Trulsvik tar sin egen rolle og ansvar for å lære av både brukeres erfaring og egne feil i yrket, og at hun er et forbilledlig eksempel for utøvere av alle profesjoner. Trulsvik argumenterer først og fremst for verdien av omsorg og autonomi uavhengig av valg, fremfor å vektlegge betydningen av fysiologisk fødsel. Jeg har tidligere utfordret en annens uttrykk for dette verdisystemet i Sykepleien. Jeg ønsker også å se fødesviket som problemstilling igjennom fysiologisk fødsel som linse. 

Fysiologisk fødsel som premiss

Hva står i Trulsvik sin bok om fysiologisk fødsel? Det står blant annet at jordmors profesjonsetikk inneholder ansvar for å ivareta de fysiologiske prosessene i forbindelse med graviditet, fødsel og barsel (s. 15). Det konstateres som et problem at fysiologiske fødsler uten inngrep er minst verd i dagens finansieringsmodell (s. 42). Inngrep som skaper problemer fordi ved å øke hastigheten på prosessen for mye i forhold til kroppens fysiologiske tempo beskrives (s. 74). Forfatteren påstår samtidig at sannsynligheten for fysiologisk fødsel øker når kvinner opplever respekt og omsorg (s. 108). Den nyere studien som viser at kun 12% av førstegangsfødende i Norden føder fysiologisk og uten store komplikasjoner, siteres med et premiss om systemsvikt og at dette tallet burde vært høyere (s. 211). Avslutningsvis skriver Trulsvik at legers kompetanse skal hjelpe til ved patologi fremfor å true og erstatte fysiologien (s. 322).

Fysiologisk fødsel som et godt siktemål er et premiss som går igjenom hele boka. Likevel problematiseres det aldri direkte. Jeg vil derfor spørre om det likeverdige samarbeidet mellom lege, jordmor og kvinne som Trulsvik ser for seg være mulig uten at vi setter fysiologisk fødsel i sentrum.

Slik jeg leser Trulsvik, kan jordmødre kun ha selvstendig ansvar for fødsler som er normale og fysiologiske (s. 95). Dette får meg videre til å anta at for at de skal kunne utføre sitt fag og ha selvstendig ansvar for fødsler, er de avhengig av at kvinnene ønsker å føde fysiologisk fremfor medisinsk. For å beskytte eget territorium fremstår det logisk for meg at de ville anerkjenne og fremheve denne viljen der den finnes, fremfor å fremstille alle kvinners valg og verdier som likeverdige i forhold til egen praksis. Dette perspektivet opplever jeg som lite synlig i Trulsvik sin fremstilling. 

Fra et brukerperspektiv vil jeg derfor gjøre det klart at viljen til å føde fysiologisk ikke bare er sterk hos de som vil føde med jordmor hjemme og på tidligere ABC, men også i frifødselsbevegelsen jeg selv er del av. Ingen tror at fødsler aldri kan gå fra fysiologisk til medisinsk, men enkelte mener de ikke bør gå fra fysiologisk til medisinsk håndtert uten veldig god grunn.

Viljen til å føde fysiologisk finnes i frifødselsbevegelsen uten at dette blir anerkjent av jordmødre. Hva kommer dette av? 

Frifødsel som unnvikelse av legenes argumenter

I Fødesviket blir det solidarisk påpekt at de som velger uassistert hjemmefødsel har rett på omsorgsfull helsehjelp dersom de trenger det, men samtidig blir valget fremstilt som motivert av mistillit og traumer (s. 267). Friføderes opptreden i media blir av Trulsvik beskrevet som polariserende og skadelig for ryktet til jordmorassisterte hjemmefødsel. Denne konklusjonen bygger etter min mening på en misforståelse og unnviker en debatt det er nødvendig at jordmødre tar om de vil vinne tilbake sitt fagfelt. 

Slik jeg har forstått debattklimaet finnes det en gruppe barneleger og annestesileger som er sterkt imot uassistert hjemmefødsel, men også assistert hjemmefødsel og en kultur de mener finnes blant jordmødre.

De sterkeste kritikerne anser ikke fysiologisk fødsel som et gode og har kritisert jordmødrene som jobber med assisterte hjemmefødsel lenge før frifødsel dukket opp i norsk media. Slik jeg har forstått argumentasjonen deres, overbevises de ikke av evidensen på assistert hjemmefødsel. De mener antallet komplikasjoner og intervensjoner er nærmest likegyldig, så lenge de forekommer på et sykehus med ressurser til å rette opp igjen skadene. For de sterkeste kritikerne er det galt å føde og bli født hjemme, uten leger og høyteknologisk utstyr. For legene er dette en del av en større kritikk mot jordmødre, der de mener å ha observert at det er en tendens at de presser kvinner til å holde ut lengst mulig uten epidural og påvirker kvinner til å føde mer naturlig enn de selv vil.

Disse motargumentene løftes ikke av Trulsvik. Hun påpeker dermed heller ikke at det faktisk finnes en andel kvinner som er like motivert til å føde fysiologisk som enkelte jordmødre er til å støtte det, men at systemet står i veien for et slikt samarbeid. I hennes tilfelle førte påbegynte fysiogiske hjemmefødsler med gode utfall, til melding til Helsetilsynet og begrenset autorisasjon. Problemet med at jordmødre ikke har makt til å definere det normale som Trulsvik løfter, kommer sterkest til utrykk når målet er en fysiologisk fødsel.

Er uassistert fødsel et svik mot jordmødre?

Trulsvik legger vekt på at jordmors autonomi handler om å være “faglig forsvarlig”. Hun har kunnet støtte assisterte hjemmefødsler innenfor det hun mener var forsvarlige rammer samtidig som de brøt med retningslinjer. Det virker som hun aldri kunne vurdert en uassistert fødsel som faglig forsvarlig. Det gir mening for meg ettersom det ikke er en fagperson til stede for å vurdere om fødselen er på vei over i det patologiske. Det jeg likevel vil vektlegge, er at fra et brukerperspektiv kan slike fødsler være gode opplevelser, ha gode utfall og være utført med tanke på overføring til sykehus der legehjelp er tilgjengelig dersom det blir nødvendig. Et godt utfall er trolig viktigere enn faglig forsvarlighet eller fag i det hele tatt for brukerne. 

Trulsvik tar aldri opp hva hun som jordmor føler om at kvinner føder uassistert, eller om hun er i stand til å glede seg over våre gode utfall og opplevelse av mestring, eller bare er bekymret. Jeg kan tenke meg at vårt valg om å føde uassistert kanskje kan oppleves som et svik mot jordmødre, ettersom vi velger dem bort og heller føder alene. Det kan også tolkes som et ultimate uttrykk for at omsorg er erstattet av mestring (ref. s. 50-55), og at omsorgsutøverne er gjort overflødig. Jeg vil samtidig antyde at det kanskje skjer dypere og mindre merkbare avvisninger av jordmødre innad i systemet, uten at dette blir lagt merke til. 

I fødselsomsorgen slutter fødsler å være fysiologiske uten å ha vært innom det patologiske først. Noen ganger fordi retningslinjer fortrenger det normale gjennom medisinsk håndtering, men det kan også skje fordi kvinner selv ikke ønsker en fysiologisk fødsel, men heller verdsetter det samme som gruppen av fysiologi-kritiske leger. Jeg foreslår en tolkning som Trulsvik selv ikke går inn i: dersom en kvinne ønsker å ha en medisinsk håndtert fødsel fra start, er det ikke bare hennes rett, men kan samtidig forstås som en sterk avvisning av jordmorkunsten som selvstendig praksis. Uassistert hjemmefødsel derimot, er slik jeg ser det et uttrykk for å ha kunnskap og verdier til felles med jordmødre som spesialiserer seg på fysiologiske fødsler. Når kvinner finner frem til troen på fysiologisk fødsel uten å være i relasjon med jordmødre, avviser de oss (altså frifødselsbevegelsen). Kan vi finne sammen igjen? Hvilke muligheter ligger i å anerkjenne det vi har til felles? 

Det er plass til autonomi, men ikke fysiologi

Etter å ha lest Fødesviket sitter jeg igjen med et forsterket inntrykk av at dersom kvinnen ønsker en fullstendig fysiologisk fødsel, er det lite plass til hennes autonomi i fødselsomsorgen. Dersom hun i stedet bare ønsker en «mest mulig» naturlig fødsel og er åpen for medisinsk håndtering, er det tilsynelatende mer plass for hennes autonomi. Det samme gjelder jordmor. Det er lettere å finne en trygg posisjon om hun ønsker å praktisere på sykehus i tråd med retningslinjene og underlagt legers autoritet, enn om hun ønsker å jobbe selvstendig med fysiologiske fødsler hjemme. Når kvinner ikke verdsetter fysiologisk fødsel, avviser de samtidig jordmødrene og gir mer makt til legene, gynekologi og obstetrikk i fødselsomsorgen. Dette gjør at det nødvendigvis blir et hierarki i omsorgen, ettersom jordmors fag dermed nødvendigvis blir underlagt legene. På bakgrunn av dette mener jeg at kvinnens egen motivasjon og vilje til å føde fysiologisk er et nødvendig premiss for det likeverdige samarbeidet mellom lege, jordmor og kvinne som Trulsvik ser for seg. 

Likeverdet innebærer at leger kommer inn ved patologi, ikke som erstatning for fysiologi før situasjonen er blitt syk og unormal. 

En gjensidig avvisning

Boken til Cathrine Trulsvik får frem at både jordmor og fødende kvinner blir skadet i systemet og kulturen rundt fødsel. Jeg mener vi samtidig må problematisere hvem som svikter hvem, og ikke har sett og anerkjent den andres posisjon tilstrekkelig. 

Jeg har inntrykk av at dagens fødende har stor forståelse for jordmødrenes travle hverdag, men kanskje ikke har forstått dybden av de lojalitetskonfliktene jordmødre står i. Jordmor er på jobb. Kvinnen føder på fritiden og som en del av privatlivet. For meg er det et stort spørsmål hvordan en som er på jobb og en som ikke er det skal kunne møtes som likeverdige. Som den som opptrer fra et privatlivsperspektiv, er det lett å falle inn i rollen som opprører mot autoritet, underkastet autoriteten eller krevende overfor en autoritet som anses som uskadelig. I en fragmentert omsorgsmodell har profesjonelle og brukere sluppet å bli kjent med hverandre, og dermed også blitt skånet for dybden av hverandres vonde opplevelser. Kanskje jordmødre og kvinner er villig til å gi slipp på fordelene ved å være fremmede for hverandre, fordi vi er helt mett av fremmedgjøring, overfladiskhet og utslitende krav?

Det kan noen ganger virke som jordmødres eierskap til eget fag bikker over i et eierskap over fødsel. Fødsler kan eksistere uten jordmødre, men jordmødre kan ikke eksistere uten fødsler. Det handler ikke om å undergrave jordmorens fag, men en åpenhet om hva jeg opplever som en respektfull holdning til å bli møtt med av fødselsomsorgen. 

Jeg mener et likeverdig samarbeid ikke begynner med å oppskalere kontinuitetsmodellen før vi er klare for å virkelig se hverandre, men heller ved å være åpen om svik og avvisning som har gått begge veier. Fødesviket kan blåse liv i denne dialogen nå, uten å vente på en modell som ligger langt inn i fremtiden. 

Kilder:

Trulsvik 2026. Fødesviket: Når jordmorfaget taper, svikter vi kvinnene; Om jordmødres faglige autonomi og kvinners rettigheter. Gjeithus: Jordmornaturligvis Forlag.

Solberg 2026. Fødsel og død: Er målet ditt omsorg eller fysiologi, Lars Berrum?. https://sykepleien.no/meninger/2026/04/fodsel-og-dod-er-malet-ditt-omsorg-eller-fysiologi-lars-berrum