Les med meg: The Breakdown of Nations av Leopold Kohr (9/17)

Kapittel 6 i The Breakdown of Nations av Leopold Kohr. 

Individet og gjennomsnittsmennesket: det politiske argumentet («Individual and Average Man: the Political Argument»)

Dette er det andre av fem kapitler med argumenter til fordel for små enheter, innenfor ulike kategorier. Dette kapitlet inneholder det politiske argumentet, innledet i forrige kapittel. 

innholdet er som følger: Internt demokrati («1. Internal Democracy»), Gjennomsnittsmennesket («2. The Average Man»), Kollektiviseringen av individer i store stater («3. The Collectivisation of Individuals in Large States»), Nabolagets betydning («4. The Meaning of Neighbourhood»), Den ideelle størrelsen på stater («5. The Ideal Size of States»), Eksternt demokrati («6. External Democracy»), Frihet fra komplekse problemstillinger («7. Freedom from Issues») og Forenerne, Aristoteles, Shaw og Gud («8. The Unifiers, Aristotle, Shaw, and God»). 

Kapittelet åpner med et provoserende sitat fra José Ortega y Gasset som sammenligner gjennomsnittlig havnivå i geografi, med gjennomsnittsmenneskets ubetydelighet for historiens gang. Dette blir videre diskutert i underkapittel 2, en medrivende klagesang man kan lese en dag føler seg ensom og spesiell, og synes alle andre er konforme og ingen tør å skille seg ut. 

Innledningen er nok en oppsummering av argumentet så langt: småcelle-prinsippet («small-cell principle») er det sanne fundamentet for både natur og samfunn, og et positivt alternativ til moderne  forening («unification»). Det forente og store er ustabilt, sykelig og trenger oppdeling, gjentar Kohr. Han påstår så at all historisk endring skyldes størrelsen på samfunn, og at det kun er små samfunn som kan være virkelig gode.  

1 Internt demokrati

Politisk demokrati som styreform er avhengig av at folketallet i samfunnet er lavt nok til at alle individene sine stemmer teller i praksis. Individene bør også kunne forme personlige relasjoner til de som styrer, og også styre selv i løpet av livet, formidler Kohr. 

Regjeringens størrelse relativt til et individ er målestokken Kohr anvender. Jo større samfunner er, jo større blir forskjellen i skala mellom individ og regjering. Samfunnet mister dermed sit interne demokrati og blir udemokratisk av natur, grunnet sin store størrelse. Folket er ikke borgere lenger, men undersåtter (“subjects”). 

Ekstra forklaring: Kohr skriver at individet unngår å bli et “subject” i et lite samfunn. Han bruker “subject” i negativ forstand, det som kalles objektivering eller tingliggjøring i filosofiske diskurser om subjektiviet kontra tilgligjøring. Når subjekt brukes positivt refererer det til et tenkende individ som handler basert på autonomi. I Kohrs redegjørelse betyr “subject to” å være underkastet, altså å mangle autonomi. Det at “subject” kan bety både undersåtter og frie agenter er kanskje forvirrende, men slik er det. Kohr benytter seg kun av den negative betydningen av ordet. 

2 Gjennomsnittsmennesket 

Dette underkapittelet setter ulempene med massesamfunnet (“mass society”) på spissen. Ethvert individ i et massesamfunn må rette seg etter gjennomsnittet, skriver Kohr. Folkemengder (“crowds”) tvinger frem synronitet i bevegelsesmønstre, men også i tanker og verdier. Kohr mener demokratiet skal tjene individer, ikke folket (“the people”) og for at det skal skje må som nevnt samfunnet ha et telativt lavt folketall. I et lite samfunn kan et hvert individ forfølge sine unike interesser, og det blir dermed en dynamisk balanse (“mobile balance”) mellom dem. I et stort samfunn utslettes disse mulighetene. 

I et stort samfunn er det kun partier og organisasjoner, altså grupper, som kan ha en reell innflytelse, påstår Kohr. Det at individer tvinges til å organisere seg for å påvirke, har en utgjevnende effekt på individuelle variasjoner. 

Gjennomsnittsmenneske (“average man”) er en form for kollektiv, skriver Kohr. Fellesskapet, folket, nasjonen og til og med mennesketen (“the community, the people, the nation, humanity”), som vi er så vant med at har positive konnotasjoner, blir i dette kapitlet karikert og sterkt negativt fremstilt av Kohr. Han mener store kollektive entiteter frarøver individene sin aktive handlekraft, sitt unike potensial og også sender folk i døden. At Kohr setter frihet og liv som verdier høytest, forklarer de sterke ordene han bruker mot det han mener truer det i praksis. 

Kohr påpeker at store kollektiver blir fremstilt som noe større (“greater”) enn sumen av sine deler på en idealiserende måte, og mener at deres storhet isåfall bare kommer til uttrykk som en umettelig tørst etter menneskelig offer (“a voracious appetite for human sacrifice”). Han antyder at nasjoner, folkebevegelser og ideologier krever lojalitet til en sak som ender i individers underordning, og i verste fall deres død. 

Kohr introduserer også begrepene mor regjering (“mother government”) og far stat (“father state”) for å illustrere hvordan massesamfunnsindividene gjør seg passive gjennom den behandling og miljø de aksepterer. 

Kohr omtaler også populasjon i dette delkapitlet. Han skriver at individene i massesamfunn er tallfiksert (“number struck”) og at når de får vite at folketallet har tikket over i en ny million, feirer det, uten å reflektere om det faktisk er en forbedring. De blir tydeligvis helt blendet av slike tall og gjør kvantitet til kvalitet (“quantity to quality”), ironiserer Kohr. Han argumenterer selv for at det at en stat er blitt mer folkerik ikke har gjort den noe bedre (“greater”). Han setter også inn et stikk mot samfunnsstatistikkens pionerer, Geord H. Gallup (1901-1984), og gjør narr av ja/nei-binær tankegang som en reduksjon av menneskelig intelligens til et nivå sammenliknet med et esel i en middelalderfortelling. Kohr mener denne binære formen for valg er dårlig, og at storskala, påstått demokrati dermed er mindre intelligent enn individer er hver for seg. 

3 Kollektiviseringen av individer i store stater 

Kollektivisme fremstilles som noe negativt og udemokratisk, og individualisme som et positivt og nødvendig utgangspunkt for demokrati. Samfunn og individ er to fenomener som aksepteres av begge, men kollektivistene setter samfunnet over individet, mens individualistene setter individet over samfunnet, påstår Kohr. 

Individet fremstilles som iboende svakt (“weak”), og svakhet har i Kohrs redegjørelse positive konnotasjoner. Kohr uttrykker at denne svakheten gjør at individet dessverre opplever seg betydningsløs som en, når de er i store stater og dermed kan komme til å ofre seg selv og sin familie for noe “større”. Nasjonens flagg brukes som illustrasjon på en større entitet.  

4 Nabolagets betydning 

I en liten stat opplever individet å være nokså stor i forhold til staten som helhet, og har dermed større tro på seg selv, skriver Kohr her. 

Forholdet mellom individet og totalsum, fremstilt som en brøk, brukes for å illustrere hvordan demokratisk representasjon minker når folketallet øker. Folkemengdene (“the multitudes”), settes opp mot individet. 

Vi elsker (“love”) egentlig bare det nære og konkrete, våre nabolag der vi føler oss hjemme, appellerer Kohr.  

5 Den ideelle størrelsen på stater 

Hvor stor må en stat være for å bli iboende demokratisk, og ved hvilket folketall mister denne egenskapen, spør Kohr. Kohr foreslår en øvre grense ved 10 millioner mennesker, men mener at 100,000 er nok mennesker til å forme et stabilt og godt samfunn, både økonomisk, kulturelt og politisk. USA er eksempelet når det antydes at det er en mulighet for å splitte opp alle større samfunn i slike mindre enheter.

6 Eksternt demokrati

I dette underkapitlet sammenlikner Kohr småstatsverden (“small-state world”) med storstatssystem (“large-power system”) og superkollosal enkeltstående verdensstat (“super-collosal single world state”). I en stor enhet må alle bli med på det som bestemmes. Organisert i små enheter, kan hver enhet bestemme for seg selv. Det er like mange individer, men den første organiseringen gjør at mange må bli med på noe de ikke vil. Den sistnevnte organiseringen gir mange flere individer muligheten til å leve i et samfunn som harmonerer med deres verdier, gitt at det er bevegelsesfrihet mellom småstatene. 

Kohr skriver at vi ikke trenger ett stort og godt samfunssystem, men heller bør ha mange små systemer. Førstnevnte er totalitært fordi det er uforandelig. Små systemer med sin foranderlighet kan egentlig ikke være totalitære. Det har et iboende internt demokrati (“inherent internal democracy”) som blir eksternt demokratisk når systemene lar hverandre i fred. 

Kohr avslutter med at nåtiden er et mareritt vi har blitt vant til. 

7 Frihet fra komplekse problemstillinger 

Komplekse problemstillinger (“issues”) er egentlig ikke nødvendig, og oppstår bare når 

skalaen er blitt for stor for å håndtere på en enkel og grei måte, mener Kohr. 

Kohr formidler at den eneste måten å beskytte mennesker på er gjennom grenser. Oppdeling i et småcelle-mønster gjør at hver og en bare trenger å bry seg om det som er innenfor sine grenser. Alt blir dermed personlig, da det generelle vil forsvinne sammen med storskalaorganiseringen. 

8 Forenerne, Aristoteles, Shaw og Gud 

Kohr oppsummerer nok en gang hva han argumenterer for, og hva som er essensen av Vestlig sivilisasjon (“Western civilization”), uttalt med positive konnotasjoner. Han advarer nok en gang om at forening (“unity”) er et selvutslettende prosjekt. 

Forening uttales med negativ konnotasjon, og assosieres av Kohr med tyrrani og totalitarisme. Historien om Babels tårn og Guds straff, og skuespillet Geneva av Bernard Shaw, nevnes som gode illustrasjon på de negative konsekvensene av forening. 

Evaluering:Kohr opphøyer de små statene, men folk som kommer fra et lite sted kan oppleve det som svært kontrollerende og absolutt ikke noe som fremmer individuell frihet. Det er rart at Kohr ikke problematiserer kollektivismen som råder i små samfunn, og som folk opplever at løser seg opp i det de flytter til en større by. Samtidig, så er disse fortellingene fra samtiden definert av en verden med store stater som rammen for de små stedene. Vi kan ikke garantere for at det ikke ville blitt annerledes dersom ingen store samfunn fantes, men det er ikke overbevisende at dette ville garantere for individets utfoldelse. I tillegg virker det umulig å sette ut i praksis. 

Kohr snakker om folketall på en merkelig måte, men han kan ha et poeng. Historiker Ida Blom skriver i "Den haarde Dyst" : fødsler og fødselshjelp gjennom 150 år (1988, s. 28) at det på 1700-tallet var et politisk mål å øke folketallet i stater slik at man fikk flere skattebetalere og flere soldater. Et virkemiddel som ble satt inn var å forandre fødselshjelpen slik at færrest mulig mødre og barn skulle dø i fødsel. Det at folket dermed skal brukes, er det ikke så mye tvil om, men tjener det ikke også oss som individer? Er det ikke i vår interesse at staten tar vare på oss slik at vi ikke dør? Kohr problematiserer problemstillingen på en forvirrende måte. Han mener at store stater ikke tjener individene som bor i det i det hele tatt. 

Hva skal man tenke om påstanden om at folketallet må være lavt for at et samfunn med avstemninger skal være et virkelig demokrati? Kan demokrati virkelig reduseres til et tall på antall stemmeberettigede? Det virker for enkelt å redusere demokrati til en brøk, men Kohr finner det ikke problematisk at noe er enkelt. Problemet ligger i kompleksitet, virker han å mene. Jeg tenker at uten det generelle, det upersonlige og de komplekse problemstillingene, så blir livet og verden alt for enkelt. Selv om jeg har lest denne boka sikkert fem ganger nå, så blir jeg fortsatt både forvirret og revet med av det Leopold Kohr i denne boka har skrevet ned. Det er en berg-og-dalbane å lese den, og man henges opp ned i looper hele tiden.