Les med meg: The Breakdown of Nations av Leopold Kohr (15/17)

Kapittel 12 i The Breakdown of Nations av Leopold Kohr 

Det Amerikanske Imperium (“The American Empire”)

Det siste kapitlet i boka åpner med et sitat av Alexis de Tocqueville der Russland og Amerika fremstilles som herskere av hver sin halvdel av jordkloden. Dette skrev han i 1840, altså for snart 200 år siden. Deretter følger kapittelresymé og kapitlet er inndelt i sju underoverskrifter Storhetsveien (“1 The Road of Bigness”), Anti-imperiet (“2 The Anti-empire”), Imperium gjennom implikasjon (“3 Empire by Implication”), Imperium gjennom holdning (“4 Empire by Attitude”), Imperium gjennom offer (“5 Empire by Sacrifice”), De to forente stater (“6 The Two United Nations”) og Krig, Verdensstaten og en verden av småstater (“7. War, World State, and a World of Little States”).

Ettersom innledningen ble oppsummert i forrige del, går oppsummeringen nå rett til første underoverskrift. 

1 Storhetsveien

Stormaktene kommer til å ekspandere, samtidig som de vil reduseres i antall. Kohr mener at denne trenden begynte etter første verdenskrig, da både Tyrkia og Østerrike-Ungarn mistet sin stormaktsstatus. Japan, Italia og Tyskland falt bort som stormakter etter andre verdenskrig, samtidig som Kina og Frankrike også ble så sterkt svekket at de ikke er supermakter lenger. Kohr skriver at det nå (i 1951) kun gjenstår tre: Storbritannia, USA og Russland, og at det snart bare vil være de to sistnevnte som møter kriteriene for å kunne kalles en stormakt. Kohr fremstiller dette som deres logiske skjebne, gitt størrelsen på deres territorier og det medfølgende potensial for et økende folketall. 

Sitatet fra Tocqueville som innledet kapitlet gjengis i en utvidet versjon. Det formidler at USA er motivert av frihet (“freedom”), Russland av lydig tjenestegjøring (“servitude”), men begge er ekspanderende makter.  

I stedet for å velge en verden av små stater, så valgte verden å følge storhetsveien, sier Kohr. Storhetsveien innebærer at man har tillatt disse to supermaktene å vokse uhindret, og valgt bort småstatsliv. 

Som nevnt før ble boken skrevet under den kalde krigen, da Jernteppet (“The Iron Curtain”) var en reell skillelinje i Europa, men før Berlinmuren, som ble reist i 1961 og falt i 1989. 

Kohr utfordrer forestillingen om at alt som ikke er underlagt Russisk kommunisme er fritt og mangfoldig. I stedet hevder han at de i realiteten er underlagt et annet imperium, det amerikanske imperiet, og at ingen har unnsluppet en av disse to. Grunnene til at USA bør kalles et imperium legges frem i de etterfølgende delkapitlene. 

2 Anti-imperiet

Ifølge Kohrs åpning ble USA grunnlagt på ideen om å bekjempe imperier og frigjøre verden. Likevel, skriver Kohr, fører akkumulasjon av makt og kraft uunngåelig til dominasjon, selv når  intensjonen er en annen. “We were an empire at birth” (Kohr 1957/2020, s. 206), skriver han med henvisning til det enorme kontinentet de kunne underlegge seg. USA kunne derfor til slutt bare ha én rival, Russland. Et anti-imperium er også et imperium, skriver han. 

Jeg minner om at begrepet “subjects” i denne boka ikke viser til fenomenet autonome subjekter, men til de underlagte, de som blir dominerte og objektivisert. 

Kohr mener at USA og Russland har ekspandert sin makt og innflytelse på ulike måter: USA gjennom frivillighet og Russland gjennom tvang. På denne siden av Jernteppe er det Washington som er hovedsetet for makt, ikke det internasjonale FN-kontoret, skriver han.

3 Imperium gjennom implikasjon

De nasjonene som er allierte eller partnere med USA viser gjennom sitt forhold til dem at de i praksis er underlagt. De behandler USA med en blanding av hat(“hate”), ydmykhet(“humility”) og misbruk(“abuse”), skriver Kohr. 

Ydmykheten springer ut av vissheten om at de ikke kan opprettholde sin levestandard uten amerikansk støtte. Å måtte følge retningene pekt ut av den dominerende, er opphav til hatet. Det manipulerende misbruket innebærer å true med å slutte seg til fienden om ikke støtten både fortsetter og økes. 

Ettersom USA anser mange land som deler av sitt eget forsvars- og sikkerhetssystem, lar de sine faktiske grensene overskride de nasjonale. Dette kjennetegner imperier, skriver Kohr. 

4 Imperium gjennom holdning

Her presenterer Kohr eksempler på at amerikanske offentlige tjenestemenn uttrykker en holdning av herredømme (“overlordship”) overfor andre nasjoner. De opptrer som om de er kvalifisert til å evaluere hvordan de styres og tar seg friheten til å komme med irettesettelser (“rebuke”). Kohr kommer også med konkrete eksempler på sistnevnte, og hvordan det spiller seg ut som dominans i praksis.  

5 Imperium gjennom offer

En tabell for antallet fallne soldater i Koreakrigens første år presenteres. USA troner på toppen, med enormt mange flere falne enn andre land. Det å vise at man ofrer seg for andres såkalte frihet, er ifølge Kohr et imperiumsgrep. Det opplyses om at i 1951 hadde USA en populasjon på 150 millioner, og kausalitetene sammenliknes for å vise andelen. 

Han viser til at USA i 1951 hadde en befolkning på rundt 150 millioner, og sammenligner dødstallene proporsjonalt for å synliggjøre hvor stor andel som er “ofret”. Dette sammenliknes med hvordan Russland utnytter sine satellittstater ("satellites"), relatert til Jernteppet. 

USA assimilerer gjennom handelsvarer, Russland gjennom ideologi, skriver Kohr. Coca-kolonisering (“Coca-colonization”) nevnes som en måte nasjonal identitet erstattes av en homogen, amerikanisert kultur i hele FN. 

6 De to forente stater

Kohr gjentar at det er Russland og USA, ikke FN, som deler verden i to likeverdige imperier. Han skriver sarkastisk at det amerikanske folk bør forsøke å nyte at de er et imperium, på tross av at det er et onde. FN beskrives som en slags usynlighetskappe for imperiets dominans, særlig tydelig i beslutningen om å gå til krig i Korea.

Vetoretten og hele FN-systemet omtales som udemokratisk, og Kohr gjentar sitt administrative prinsipp:

“...no international organization has ever succeeded in remaining an institution of free and equal associates if it had amongst its participants a few disproportionately large powers” (Kohr 1957/2020, s. 214).

For at et internasjonalt samarbeid skal kunne være både likeverdig og funksjonelt, må det bygge på et småcelle-mønster

Kohr forestiller seg hvordan Russland vil følge samme strategi som USA og skjule sitt virkelige maktsenter bak en nyopprettet “Forente Nasjoner”, denne gang med Leningrad som hovedsenter. Deretter snakker han om det å dele ut amerikanske statsborgerskap som et imperiegrep. 

Deretter følger et nøkkelsitat:

“Hugeness, as we have seen, needs conscious direction, supervision, control, obedience, conformity, efficiency, standardization, discipline, alikeness in habit and thought, unity, centralism — all concepts which in their sum constitute the essence and operating basis of socialism. Our empire being as huge as Russia’s, and requiring the same continuous state of preparedness, will need as much centralization and direction and, though we may call our brand anti-communism or, perhaps, the mood of the age, it will be communism just the same.” (Kohr 1957/2020, s. 216)

Det er skalaen på et samfunn, ikke dets ideologi, som avgjør at det må karakteriseres av trekk som sentralisering, standardisering og lydighet. Begrepene kommunisme og sosialisme brukes her i nedsettende forstand, og viser til tvangen som oppstår når et menneskelig samfunn blir for stort.

7 Krig, Verdensstaten og en verden av småstater

Etter fremveksten av to imperier skjult bak Forente Nasjoner, mener Kohr at en ny krig er uunngåelig. Ikke fordi noen ønsker den, men fordi begge parter frykter den andre. Denne krigen vil en av partene komme seirende ut av, skriver Kohr, og legger ironisk til at han selvfølgelig håper det blir USA, ettersom han er amerikaner. 

Den seirende vil så utgjøre Verdensstaten (“World State”) av total forening (“total unity”), det vil si total konformitet (“conformity”). Men det finnes ikke nok kraft til å opprettholde en så stor og påtvunget struktur. Etter en kort stund vil den begynne å disintegrere og oppleve intern kollaps, og dermed vil en verden av små enheter på en eller annen måte gjenoppstå. Syklusen av vekst og kollaps vil aldri stoppe

Refleksjon:

Det er kompliserte politiske temaer som blir behandlet i kapitlet. Det kan være vanskelig å henge med på alle detaljene. Det filosofiske poenget står likevel klart: maktens vekst fører uunngåelig til sentralisering, og sentralisering fører til sammenbrudd.

…

Hvordan er det å lese denne beskrivelsen av USA fra et 1951-perspektiv, altså før Vietnamkrigen, Gulfkrigen, 11. september, krigene i Afghanistan og Irak, og dagens krig i Ukraina? Var USA et imperium da? Er det et imperium nå? Og i hvilken grad er vi i Norge en del av dette imperiet?

Hvordan kan vi forstå forholdet mellom USA og Russland slik det så ut i 1951, sammenlignet med i dag?

Likner dagens situasjon på det Kohr skisserte? Hva er forskjellig? Har alle nåtidige kriger og uroligheter i verden noe å gjøre med forholdet mellom USA og Russland, eller er det andre maktforbindelser som er mer relevante?