Les med meg: The Breakdown of Nations av Leopold Kohr (14/17)

Kapittel 11 i The Breakdown of Nations av Leopold Kohr heter Men, kommer det til å bli gjort? («But Will It Be Done?») og svarer på om vi kommer til å få avviklet stormakter på en eller annen måte. Svaret han gir er “Nei!” (No!”) og det ordet utgjør hele kapittelet.

I kapittel 10 fremstilte Kohr federalisering (“federalization”) som en fremgangsmåte for å avskaffe stormakter. Kapittel 12, som følger det korte kapittel 11 sitt “nei”, innledes med en refleksjon over Kohrs manglende tillit til gjennomførbarheten av sitt eget velbegrunnede forslag. En av de svært lange setningene kan oversettes slik: 

“I dette spesifikke tilfellet vil nok de fleste til og med være enige i at det å ha tillit til stormaktenes vilje til å lede sin egen avvikling, for å skape en verden fri for de grusomheter som bare de selv er i stand til å frembringe, ikke først og fremst ville være et uttrykk for tillit, men for galskap, slik det også er et tegn på galskap, og ikke på tillit, å mene at atombomber kan produseres uten at de nødvendigvis vil bli detonert.” (Kohr 1956/2020, s. 203, min og ChatGPT sin oversettelse)

Å være pessimistisk i sine konklusjoner og fremtidsutsikter, også innenfor politikk, er i tråd med den eksistensialistiske tidsånden (“mood of the time”), støtter Kohr seg på. Resten av kapittel 12 vil oppsummeres i neste post. 

Refleksjon: Det er uklart for meg hvilke personer i en stormakt som vil eller ikke vil lede denne stormaktens oppløsning. Kanskje politikere, statsministre, presidenter og konger aldri vil foreslå det, ettersom de da mister sin jobb og stilling, men det kan være at andre enkeltpersoner, slik som Kohr selv, ønsker avvikling av den stormakten deres egen befolkning er innrammet av. Det ville vært å gå inn i en ukjent fremtid, med helt andre rammer for privatliv og geopolitikk enn det vi er vant med.