Gitt Sørnes’ definisjon har uassistert fødsel ingen dødelighet

Den pensjonerte overlegen Torgrim Sørnes definerer fødsel som “en normal, fysiologisk prosess”, ikke en sykdom, i Aftenposten 22. Oktober 2025. Dette burde også ha vært utgangspunktet for hans vurdering av uassistert fødsel, men det er det ikke. 

Jeg skriver dette som et motsvar, ikke for å promotere å føde uassistert, men for å vise inkonsekvensen i Sørnes’ argument. Når vi snakker om risiko i forbindelse med fødsel, må vi nettopp spørre: risiko for hva, og innenfor hvilken kontekst? 

Kritikken rettes feil vei 

Sørnes kritiserer overbehandling i systemet, men retter hovedpoenget sitt mot fødsler som skjer i fravær av helsepersonell. Han skriver at «hjemmefødsel uten faglig assistanse er imidlertid ikke helt uten risiko», og antyder at medisinsk fødselshjelp ville ha redusert denne. 

Det stemmer at en frifødsel ikke er risikofri, men mengden er først relevant etter at han har avklart hvilken type risiko han viser til, naturlig eller påført?

Sørnes overser at fødsel uten faglig assistanse er så nær man kommer fødsel som normal, fysiologisk prosess. Den finner sted i et miljø uten inngrep og iatrogene forhold, som nettopp er det som gjør at en fødsel går fra å være noe fysiologisk til å bli et «medisinsk prosjekt», slik Sørnes selv uttrykker sin fortvilelse over.

Statistikk og definisjoner

Sørnes påpeker at tallene for uassisterte fødsler under våre forhold er «så små at avvikene ikke kan vurderes statistisk». Det stemmer at praksisen er marginal. Det er likevel irrelevant, fordi en statistikk som skulle fastslå dødeligheten av uassistert fødsel vil stå i direkte konflikt med den definisjonen Sørnes ønsker å basere seg på. Definisjoner kommer forut for innhenting av statistikk og må avklares. 

Fysiologiske prosesser opprettholder livet. De er i seg selv hverken skadelige eller dødelige, med unntak av den fysiologiske dødsprosessen og prosesser knyttet til utvikling av sykdom. 

Sørnes uttrykker at “En fødsel er hverken traume eller sykdom”. Den logiske slutningen som bør følge er at det alltid må være en annen årsak til et skadelig eller dødelig utfall enn at denne prosessen fant sted, uten medisinsk assistanse. Dette påpeker han aldri.

Jeg mener at gitt Sørnes sin definisjon, har uassistert fødsel ingen dødelighet. 

Fødsel kan ende i død

Likevel forekommer død i forbindelse med uassistert fødsel. Det finnes ingen konkret situasjon der ingen andre faktorer er til stede enn fødsel per se. Hvis man skal argumenteres for at helsepersonell derfor bør være til stede, kan man ikke se bort fra potensialet for iatrogen skade som legges til. Denne typen risiko går fra fraværende til tilstedeværende i det fødselen skjer i nærvær av helsepersonell. 

Etiske rammeverk 

Sørnes antyder i sin vurdering av fødselsvalg at moral kan leses av utfallstall. Denne typen etikk er svært farlig. Det er teknokratisk konsekvensetikk, der et tall utarbeidet av eksperter oversettes direkte til rett og galt. På et metasetisk nivå overser dette også de ulike etiske rammeverkene: pliktetikk, dydsetikk og konsekvensetikk. Dydsetikken er underkommunisert i fødselsdebatten. 

I dydsetikk er det essensielt at det som blir gjort er uttrykk for de verdiene, egenskapene og dydene vi ønsker å leve etter. En dydsetisk vurdering av et valg i fødsel gjøres uavhengig av konsekvenser og statistiske utfall. I rammeverket ligger troen på at langsiktig vil det å handle etter de rette dydene skape et samfunn der disse får mer plass. 

Frifødsel kan være dydsetisk godt, når det uttrykker respekt for kroppens natur. Inngrep som gjøres med tvang, vold og manipulasjon kan kalles dygdsetisk galt, selv når de redder liv og kan kalles konsekvensetisk riktig. 

En del av løsningen på vold i fødselsomsorgen, er å gjøre barnets juridiske rett på helsehjelp fullstendig betinget av morens vilje, frem til hele fødselsprosessen er overstått. At barnets selvstendige rett på helsehjelp er satt til å inntreffe før morkakefødselen, er i strid med morens kroppslige integritet. Intensjonen er selvfølgelig å respektere barnets kroppslige integritet uavhengig av mor, men det er ugyldig å tildele denne egenskapen juridisk, før den er fullstendig utviklet i materiell forstand. Det er ikke bare retningslinjebasert omsorg som står i veien for å få bukt med vold og tvang i systemet, men også denne oversette juridiske bestemmelsen. 

Hva er det vi ikke kan akseptere? 

Avslutningsvis skriver Sørnes at «de kvinnene som nå føder hjemme uten faglig assistanse, utøver en risikosport» og legger til at det «er en adferd vi kanskje ikke kan akseptere moralsk, så lenge den det går ut over, er et nyfødt individ som kan bli berøvet muligheten til å leve et fullverdig og rikt liv.» Dette stemmer selvfølgelig at en uassistert fødsel kan ende slik, men bekymringen er disproporsjonal med de reelle størrelsene på problemene knyttet til fødsel i Norge, og hva som går ut over nyfødte individer.  

Per nå er det 40 individer i året (gitt ett foster) som gjennomlever uassistert fødsel, mens frarøvelsen av en fysiologisk prosess potensielt rammer de 100 000 (gitt ett foster) som føder og blir født i systemet. Disse opplever også ulik grad av skade, illustrert gjennom de 45 millionene i pasientskadeerstatning utbetalt i kategorien fødselsrelaterte skader hittil i år, overslaget at 15 000 av 50 000 kvinner kan være feilbehandlet i fødselsomsorgen på et år og tragiske enkelthistorier med dødlig utfall. Det er helsepersonell som utøver den vesentlige risikosporten. 

Sørnes legger opp til å diskutere overbehandling, skader påført av helsepersonells behandling, i tillegg til intervensjoner “nedfelt i et diktat fra veiledere og prosedyrer”, men lar denne viktige problemstillingen avsporer i nok et forsøk på å forstå fremveksten av uassistert fødsel. Definisjonen av fødsel som naturlig, fysiologisk prosess må heretter være konsekvent for å beholde søkelyset på det vi faktisk bør snakke om.