Høyrisikofødende trenger samme lovendring som frifødere

Torsdag 18. september 2025 holdt Det Norske Vitenskaps-Akademi det åpne møtet “Hvor og hvordan skal våre barn fødes?”. Uten å selge seg inn med frifødsel, skapte de et interessant og nyansert arrangement om fødsel- og barselsomsorg. Statistikken fra Medisinsk fødselsregister ble presentert av Liv Cecilie V. Thomsen. Hun hadde inkludert et overslag over hvor mange som hvert år innfrir seleksjonskriteriene for hjemmefødsel, noe som ga et nokså høyt tall. Det ble diskutert om det er penger og bemanning til å gjennomføre noe slikt, og om det er det riktige å gjøre. Barnelege Emma Haapaniemi løftet frem risikofødenes perspektiv, og argumenterte for hvorfor de syke gravide bør få mer ressurser. Basert på sine opplevelser av å ha blitt alvorlig overkjørt og traumatisert under fødsel, uttrykte hun at betingelsene ved sykehusfødsler bør forbedres, og at det er feil å investere i hjemmefødsel nå. Det kan nesten ikke unngås at man setter friske og syke gravide opp mot hverandre når det er snakk om resursfordeling. 

Haapaniemis budskap var at autonomien til de risikofødenes må respekteres i mye større grad enn nå, og at selvvalgt keisersnitt må bli mer tilgjengelig i Norge. Hva som er til barnets beste helsemessig er en diskusjon som avhenger av lovverk. Jeg mener det er relevant å koble dette til barnets selvstendige rett på helsehjelp. Kanskje kan ikke den fødendes autonomi respekteres i noe høyere grad slik lovverket er nå, ettersom helsepersonell må forholde seg til babyen (også før fødsel) som en egen pasient, med egne interesser. 

Jeg har argument for at barnets rett på helsehjelp bør redefineres som fullstendig betinget av mor frem til hennes fødselsprosessen er overstått. Denne lovendringen ville tjent både risikofødende som føder på sykehus, og de som velger å føde uassistert. Det ville også kunne endret seleksjonskriteriene for hjemmefødsel, og fjernet et hinder som står i veien for å øke andelen som føder hjemme.

Med en slik lovendring ville hverken lav- eller høyrisikofødende kunne bli presset, overtalt eller tvunget til inngrep som helsepersonell mener er nødvendig for barnet. Det voksne, gravide individet ville alltid ha fått mulighet til å samtykke eller avslå. Selv om et inngrep er like skadelig fysisk sett uavhengig av samtykke, så er den psykologiske opplevelsen totalt forskjellig. En lovendring krever ganske få ressurser. Det vil være en endring av fødekulturen som ikke setter gravide opp mot hverandre basert på helsen deres.

For å sikre at det fødende individet får ta beslutninger, må barnets juridiske rett på helsehjelp i fødsel svekkes. Dette handler ikke om å sette mor og barn opp mot hverandre. De er satt opp mot hverandre slik lovverket er nå. I stedet spiller det på lag med at alt en mor ofrer for barna sine gjøres av fri vilje. Morsinstinktet gjør at vi gir alt vi kan til barna våre, og det er ikke for mye å be om å bli garantert om å få gi frivillig. Dette beskytter relasjonen mellom mor og barn. Lovendringen vil få slutt på en systematisk krenkelse av den fødendes kroppslige integritet, som det er utrolig at fortsatt får pågå. 

Arrangementet "Hvor og hvordan skal våre barn fødes?" kom ikke inn på disse problemstillingene, men tok barnets selvstendige rett på helsehjelp som premiss. Statssekretær Karl Kristian Bekeng avsluttet arrangementet med å påpeke at det må spares på alle områder i samfunnet, ettersom det er krig i Europa og Norge oppruster. Lovendringen jeg argumenterer for - å gjøre barnets rett på helsehjelp betinget av den fødende gjennom hele fødselsforløpet - er ikke ressurskrevende i forhold til andre forbedringer av fødselsomsorgen. Det bør derfor kunne prioriteres i en presset tid.