Les med meg: The Breakdown of Nations av Leopold Kohr (10/17)

Kapittel 7 i The Breakdown of Nations av Leopold Kohr. 

Det lilles storslåtthet: det kulturelle argumentet («The Glory of the Small: The Cultural Argument»)

Dette er det tredje av fem kapitler med argumenter til fordel for små enheter, innenfor ulike kategorier. Dette kapitlet inneholder det kulturelle argumentet. Kapitlet innledes med et sitat fra historiker Seton Lloyd som roser Ionia 500 f.kr, de greske småbystatene i det som i dag er vestkysten av Tyrkia. Dette sitatet utdypes i fotnote 6 fra side 137, hvor det settes i sammenheng med Kathleen Freemans positive omtale av de intellektuelle geniene som oppsto i små, greske bystater. Omgivelser med et begrenset antall mennesker, er den nødvendige betingelsen som her pekes på for kulturell blomstring. Innledningen etablerer et skille mellom sterk og voldelig, og svak, kunstnerisk og intellektuell. Utviklingen av åndslivet er betinget av fraværet av massens styrke, påstår Kohr, og derfor skjer det best i et lite samfunn der individualisme har best vilkår. 

Kapitlet er videre inndelt i seks overskrifter: Kulturell omdirigering av aggressiv energi (“1. Cultural Diversion of Aggressive Energies”), Lettelse fra sosial tjeneste (“2. Relief from Social Servitude”), Variasjonen i menneskelig opplevelse (“3. The Variety of Human Experience”), Historiens vitnesbyrd (“4. The Testimony of History”), Romere eller Florentinere (“5. Romans or Florentines”) og Universalstaten — Symbolet på og årsaken til kulturelt forfall (“6. The Universal State — Symbol and Cause of Cultural Decline”).

1 Kulturell omdirigering av aggressiv energi

Kohr skriver at alle mennesker kan ha dårlige intensjoner og grusomme fantasier, men de kan bare gjøre skade dersom de har makt til å sette dem ut i praksis. Dersom individet er i en liten stat forstår de at det ikke er mulig for dem å bli historisk gjennom krigføring (fordi de vil tape), og de begynner i stedet med kunst og kultur for å bli sett og få anerkjennelse. Å drive krigshær er mye mer ressurskrevende enn å finansiere kunstnere, akademier og arkitekter, påpeker Kohr. Det kan til og med være praktisk umulig å samle en hær, dersom staten eller bystaten er liten nok, og det er dermed ikke et reelt valg en gang hva som skal prioriteres. Dette mener Kohr burde ha vært en universell begrensning, noe han kaller en vingeklipping av ondskapsfulle handlinger. 

Leopold Kohr skryter av hva prins og erkebiskop Wolf Dietrich (1559-1617)i Salzburg, den nærmeste byen til den han ble født i, fikk bygget av katedraler, teatre og fontener. Kohr synes å mene at Dietrichs og hans etterfølgeres iboende aggresjon ble omdirigert til kulturell produksjon, ettersom forholdene lå til rette for det da bystaten var liten og kraftløs, med omtrent 200 000 innbyggere. Han setter dette i kontrast til hva store, folkerike stater produserer og gir ammunisjon, krigsskip og atombomber som eksempel. 

I underoverskrift 4, “Historiens vitnesbyrd” skal Kohr peke tilbake på tre årsaker til at sivilisasjonens mest imponerende åndsmenneskene levde i små stater. Den første av dem presenteres her: Lederes bruk av energi er bestemt av hvor folkerikt og mektig det samfunnet de er leder for er. En leder for et stort og mektig samfunn blir aggressiv og krigersk, mens en leder for et lite land må prioritere kultur. I en verden med små stater var det sunn sjalusi og konkurranse blant lederne om å ha de beste kunstnerne og intellektuelle i sitt folk, og de flotteste og rikeste stedene i sitt landområde. Dette ga mangfoldig kulturarv, konkluderer Kohr, samtidig som han beklager seg over hvordan forening og imperiumdannelse erstattet denne dynamikken med fattigdom og uniformitet. 

2 Lettelse fra sosial tjeneste

Den andre årsaken til at de mest imponerende åndsmenneskene levde i små stater er at det er større sannsynlighet for at talent får vokse frem når det er tid for det. Folk begrenses i store samfunn som beslaglegger dem for å tjene et tungrodd, sosialt maskineri. Denne formen for underkastelse finnes ikke i små samfunn, som har en nær selvoppholdende organisering, mener Kohr. I små stater kan flere individer drive med selvrealisering, og dette er den eneste veien til kulturell og åndelig produksjon, mener Kohr. Samarbeid fremstilles som noe dyrisk og lavere utviklet, ikke i seg selv, men når det er tvunget frem av stor skala, og instrumentaliserer mennesker til brikker i et maskineri. Under de forholdene kan ikke samarbeidet som strategi nå opp til menneskets potensial. Denne tråden tas opp igjen litt senere, når Toynbee siteres for å ha påpekt at de individene som trekker seg bort fra samfunnslivet for å finne seg selv og sannhet, kan komme tilbake med store oppnåelser enten det er innenfor mystikk, poesi eller religion. 

Kohr gjør narr av hvordan stor skala og høye antall forvandler vanlige ting til utrolige ting, i et samfunn som verdsetter vekst. Han viser også hvordan noe som er ansett slemt på liten skala, kan virke normalt og greit gjort i stor skala. Visualisert gjennom en historie om piraten og flåten. 

Det blir gjort en distinksjon mellom fremskritt i infrastruktur og materiell overlevelse, og kulturelle fremskritt. Kohr anerkjenner at dagens store samfunn kjennetegnes av førstnevnte, men mener de mangler sistnevnte. Han klager på at alt må ha en slags sosial betydning (“social significance") og utilitaristisk funksjon for å aksepteres som kunst og kultur. Egenverdien har forsvunnet, synes Kohr å mene. 

3 Variasjonen i menneskelig opplevelse 

Den tredje årsaken til at de mest imponerende åndsmenneskene levde i små stater er at de der kan oppleve en større bredde av opplevelser, og et større mangfold av relasjoner til ulike mennesker, enn det som er mulig i massesamfunn. I massesamfunn tar spesialisering over, og blir definerende for hvem et individ kan interagere med, og hva de kan uttale seg om uten å få sosiale sanksjoner. Dette understøtter Kohr med en personlig opplevelse av å bli irettesatt av en student for å uttale seg om det som ikke var hans fagfelt. I massesamfunn forventer folk endimensjonalitet av hverandre, synes han å påpeke. For å bli genial, så må man ha opplevd spekteret av menneskelig erfaring, mener Kohr, og det kan man nesten ikke unngå dersom man lever i et lite samfunn. 

4 Historiens vitnesbyrd 

Her innledes det med å si at det er disse tre grunnene til at sivilisasjonens største skapere kom fra små samfunn. For å oppsummere: støtte fra konkurranseinstilte og sjalu ledere som styrte svake samfunn, minst mulig av befolkningens tid og energi brukt på byråkrati og organisering, og mest mulig mangfoldige opplevelser og relasjoner for alle. Når små stater forenes til store, da forsvinner kulturproduksjonen og de må i stedet lene seg på kulturarven, skriver Kohr.

Kohr går igjennom England, Italia og Tysklands kulturelle storhetstid, og setter det i sammenheng med deres skala og organiseringsform. Forening fremstilles igjen som et vendepunkt for når kulturproduksjon tar slutt. Det som vokser frem i stedet er angrepsvilje, aggresjon og krig. 

5 Romere eller Florentinere 

I dette kapitlet problematiserer han demonisering av Tyskland og opphøying av Italia, og skriver at landene i hovedsak har gjennomgått samme, degraderende dynamikk. Begrenset størrelse som demokratiets betingelse gjentas. Vekst vil føre fra demokrati til totalitært regime. 

6 Universalstaten — Symbolet på og årsaken til kulturelt forfall

I dette kapitlet analyserer og kritiserer Kohr Toynbees forklaringsmodell for sivilisasjoners vekst og forfall. Kohr mener Vesten ikke er unntaket fra regelen, slik Toynbee håper. Hvis Vestlig sivilisasjon skal bestå, så må småstatsmønsteret gjenopprettes, skriver Kohr. Hvis vi fortsetter i retning av vekst og forening, så vil kontroll, tyranni og kollektivisme erstatte individualisme og demokrati. Vesten vil fortsette å eksistere, men ikke som kulturell sivilisasjon, synes Kohr å skrive. 

Evaluering: Jeg synes det er uvant å regne kultur som kunst, poesi, arkitektur og musikk, da jeg er vant med et kulturbegrep som peker på normer, ritualer, forventninger og narrativer. Det at Kohr fremstiller kultur og sivilisasjon på en klassisk måte, ikke en postmoderne måte, er det viktig å vite når man leser dette kapitlet. Jeg synes det er mulig å forstå hva han sikter til, og kanskje kunne vi hatt mer kulturproduksjon og mindre kulturarv. Kanskje har vi blitt overbevist om at det bare var i gamle dager geniale og bevaringsverdige kulturprodukter kunne skapes. Det er noe tankevekkende i fremstillingen til Kohr som jeg ikke helt kan gripe. Tenk om De Fire Store I Norsk kulturarv ble storslått nettopp fordi de var få? 

I dette kapitlet skrev Kohr at samtidens kunst og kultur skal ha en sosial betydning. Dette stemmer med måten minnesmerker har utviklet seg, ifølge min masteroppgave. Den estetiske trenden jeg pekte på med serialitet og enheter som gjentas, er ikke klassisk vakker. Det er først i kombinasjon med en forståelse av hva enhetene representerer, og en opplevelse av interaksjonen og relasjonene enhetsbaserte minnesmerker legger til rette for, at minnesmerkene kan oppleves betydningsfulle og kanskje vakre. Deres sosiale betydning er positiv i det kvantifiserte samfunnet det både har oppstått, og gir mening innad i. Jeg ser ikke det som noe å fordømme. Det er noe å legge merke til og forstå, og jeg er uenig i Kohrs klagende og fordømmende tone overfor sosial betydning i kunst og kultur. 

Kohr gjentar at demokrati kun kan fungere i et lite og oppdelt samfunn, og at vekst vil føre fra demokrati til totalitært regime. Kohr opphøyer også individualisme, og ser ned på både kollektivisme og samarbeid. Jeg synes dette er interessant med tanke på utviklingen i USA. Ifølge det jeg ser på VG, så gjør nasjonen med sin nye president mye rart og dumt for tiden. Det virker som mange her i Norge er redde for at USA er i ferd med å miste demokratiet og erstatte det med totalitært styre. På meg virker det som presidenten ønsker å beholde individualismen og den personlige friheten USA er grunnlagt på, samtidig som han vil beholde foreningsideologien som borgerkrigen forstenet. Hvis jeg kunne, så ville jeg foreslått at USA på en fredelig måte delte seg i to, og ble til to nasjoner med to presidenter. Da kunne demokratiets betingelser kanskje gjenoppstått, og det hadde ikke vært så skummelt for meg å følge med på USA i media. For å gjenta, så ender denne boka vi nå leser sammen med en forklaring på hvorfor Amerika er det neste verdensimperiet. Det er i Leopold Kohr sin ånd å ønske de kunne prøve strategien med planlagt oppdeling, heller enn spontan kollaps. 

Jeg reagerer litt på en måte å skrive på som forhøyer vesten og vestlige verdier. Jeg synes ikke dette er så hyggelig, fordi det er mye bra i ikke-vestlige samfunn, og mye dårlig i vesten.