Les med meg: The Breakdown of Nations av Leopold Kohr (8/17)

Kapittel 5 i The Breakdown of Nations av Leopold Kohr.

Politikkens fysikk: det filosofiske argumentet («The Physics of Politics: The Philosophic Argument»)

Dette er det første av fem kapitler som vil ta for seg argumenter til fordel for små enheter, innenfor ulike kategorier. Dette kapitlet inneholder det filosofiske argumentet, etterfulgt av det det politiske i neste kapittel, deretter det kulturelle, så det økonomiske og til sist blir det administrative argumentet i kapittel ni. Denne strukturen skaper en fin progresjon fra teori til praksis.

Kapittelet starter med to ordtak som visualiserer det positive i begrenset størrelse, et fra Skottland og et fra Tyskland. Som i hvert kapittel følger deretter et kapittelresymé og så en innledning. Resten av kapitlet er inndelt i seks deler kalt: Litenhet, grunnlaget for stabilitet («1. Smallness, the Basis of Stability»), Enhet versus balanse («2. Unity versus Balance»), Politikkens fysikk («3. The Physics of Politics»), Bevegelig versus stabil balanse («4. Mobile versus Stable Balance»), Oppdeling —fremskrittets prinsipp («5. Division — the Principle of Progress») og Summering og helvete («6. Summation and Hell»). 

I introduksjonen flytter Kohr fokus fra nasjonalstater til universet og plasserer sin fysikkfilosofi i tradisjon med diskontinuitetsteorien om materie. Denne teorien hevder at det er en grense for oppdeling av materien og når denne er nådd har man kommet til universets fundamentale enheter — kvanta («quanta»). Dette står i kontrast til kontinuitetsteorien om at materie kan deles uendelig, en posisjon særlig forbundet med Aristoteles. Kohr mener samfunnet og naturen fungerer etter de samme prinsippene, og derfor mener han det som gjelder for universet også gjelder for mennesker. 

Kohr lar seg inspirere av Planchs konstant, og mener at så lenge vi forstår atomet så forstår vi også universet. Det store følger det små. Det små er enhetlig mens det store er uendelig, reflekterer han. Han antyder at samfunnet bør følge samme mønster som det fysikerne har avdekket for naturen ved å være inndelt i små enheter, der den minste enheten er et individ, samfunnets «atom». 

1 Litenhet, grunnlaget for stabilitet

Kohr fremstiller størrelse som et abstrakt spekter. Ingenting er mindre enn atomer og kvanta. Det finnes ikke en absolutt grense for storhet, men en sammenbruddsmekanisme som før eller siden slår inn når noe spesifikt er blitt for stort. Dermed oppdeles det store i sine mindre bestanddeler. Sammenbrudd, disintegrasjon og eksplosjon markerer den flytende grensen for storhet og vekst. De aller minste bestanddelene er for små for å eksistere isolert, skriver Kohr, og avkrefter dermed at han argumenterer for at alt skal være så lite som mulig. Det aller minste, slik som atomer og individer, kombineres og kobles til hverandre og når etter hvert en stabil, relativt liten størrelse. 

Det små har en skapende ustabilitet («generative instability») ved seg mens det store har en destruktiv ustabilitet («destructive instability»), argumenterer Kohr. Det relativt lille derimot, kan finne en positiv, selvoppholdende stabilitet. 

Storhet er problemet, gjentas her. At noe er for lite er aldri noe å bekymre seg for, fordi det vil vokse naturlig, skriver Kohr så selvsikkert og foruroligende med tanke på hans siste skjebne som var å bli trakkasert og mobbet til hjerteinfarkt i en småby.

2 Enhet kontra balanse

Enhet («unity») fremstilles som en type negativ, stabil balanse («stable balance») som er både rigid og død. Det krever en enorm energi å holde fast ved og kjennetegner systemer som har vokst seg for store. Bevegelig balanse («mobile balance») derimot, er en type likevekt som levende og relativt små systemer kan opprettholde selv. Kohr fremstiller bevegelig balanse som ønskelig, med begrenset størrelse som en forutsetning. 

3 Politikkens fysikk (samme tittel som kapitlet)

Kohr argumenterer for at statistisk tilfeldige møter mellom små enheter, uavhengig av om dette er individer eller atomer, fører til at meningsfulle former dannes. Dette oppstår spontant, uten sentralisert kontroll og planlegging.

Maktbalanse som prinsipp diskuteres. Kohr støtter dette som politiske prinsipp, og klager over at det motarbeider og kritiseres av enhetsprinsippet. En enhetlig stat er målet med et totalitært regime. Ettersom dette er en måte å oppnå total forening politisk sett, burde det overbevise leseren om at enhet ikke er noe å trakte etter, virker Kohr å formidle. Alternativet er demokratiet som styreform. Det følger balanseprinsippet gjennom at hvert individ, institusjon og politiske parti har ulike stemmer og interesser. Dette skaper en ufarlig rivalisering som hele tiden gjenskaper en dynamisk maktbalanse, men aldri enhet. Samtidig er det ikke nedbrytende kaos, fordi små enheter alltid vil finne sammen. 

4 Bevegelig kontra stabil balanse 

For at hele jordkloden skal fungere med en bevegelig balanse, så må alle samfunnene være små. Det trengs mange, små enheter i et småcellemønster («small-cell arrangement»). Få, store enheter tvinger frem den negative, stabile balansen. Denne balansemekanismen er negativ for mennesker og samfunn fordi de er levende og i bevegelse, mens mekanismen er tilpasset døde elementer slik som fjell. 

Ettersom en stor-celle verden ikke er selvbalanserende, så er det satt opp store organer for å holde fast elementene i sine relasjoner. Dette er De Forente Nasjoner et eksempel på, skriver Kohr. Denne eksterne kontroll- og reguleringsmekanismen er et tegn på at det ikke er mulig for systemet å balansere seg selv, og dette er et dårlig tegn. 

Kunstneriske uroer («mobiles») nevnes av Kohr som en visualisering på små-celle prinsippets bevegelighet. 

5 Oppdeling — prinsippet for fremskritt

Cellene, eller samfunnene, har smeltet sammen, skriver Kohr og sammenlikner dette med kreftsykdom. Oppdeling er kuren, skriver han, enten det er å kirurgisk fjerne enn overvokst celleklump eller ved planlagt oppløsning av stormakter.  Da vil igjen den selv-opprettholdende bevegelige balansen («self-regulatory mobile balance») kunne sette i kraft. 

Kohr gir mange eksempler på små og oppdelte fenomener som fungerer godt og berikende, blant annet å lage inngjerdinger og soner i en tidligere helt åpen hage.

Mangfold i menneskelig kultur er et uttrykk for oppdeling, ikke forening, skriver Kohr. 

6 Oppsummering og helvete 

Når noe er for smått så løser naturen det ved å la det vokse, og når det er for stort ved spontan og kaotisk nedbrytning. Dette prinsippet gjelder for natur og samfunn, men det er svært skadelig å la kollapsen skje av seg selv blant menneskene, skriver Kohr. Derfor må vi finne en annen løsning når samfunnet er blitt for stort. 

Løsningen er å oppdele, demontere og nedskalere samfunnssystemet slik at de har ideell, liten skala, oppsummerer Kohr. Med andre ord en menneskelig tilpasset skala («proportions adjusted to the stature of man»). Dette vil forhindre det Kohr tror er en ganske nær foreliggende samfunnskollaps grunnet overvekst. 

Til sist forteller Kohr en historie om en statistikkprofessor i møte med Gud og Djevelen. Det er en humoristisk historie som viser hvordan logikk kræsjer med levd liv.

Evaluering:

Kapitlet gjentar mange poeng som allerede er etablert. Dersom leseren er uenig i at naturens prinsipper kan overføres til samfunn, så vil de ikke ennå overbevises av argumentet Kohr bygger opp. 

Vi kan spørre oss om størrelse så enkelt som Kohr fremstiller det. Er alt vi kan tenke oss bestanddeler som settes sammen og vokser helt til det disentegrerer på grunn av overvekst? Sammenbrudd er noe et menneske kan få. Kan vi da si at livet deres hadde blitt for stort? Dette virker å være en ikke-fysisk størrelse, men kanskje er det nettopp for mye komplekst og for mange livselementer som fører til sammenbruddet. 

Kohr undervurderer problemene som kan oppstå i det for små. Dette var absolutt noe han burde bekymret seg for før han flyttet til den lille byen i England, slik at han kunne beskytte seg. Selv om vi i ettertid ser at det små kan gi alvorlig problem og heller ikke alltid vokser naturlig, avkrefter ikke det at det for store også er et problem. Å si at det små er vel så problematisk er ikke et forsvar for at evig vekst er mulig. Det avkrefter ikke Kohrs argument om problemene i det store, men utfordrer kontrasten han satte opp.

Leseren kan legge merke til at enhet («unity») har negativ konnotasjon, slik det er gjennomgående i boka. Dette er utfordrende å forstå, fordi vi er så vant til at forening assosieres med sitt positive potensial for vennskap og harmoni.