Les med meg: The Breakdown of Nations av Leopold Kohr (7/17)

Kapittel 4 i The Breakdown of Nations av Leopold Kohr.

Tyrrani i en småstatsverden («Tyranny in a Small-State World»)

Dette korte kapitlet starter med et sitat av Sankt Augustin, et kapittelresymé og en innledning. Deretter følger tre deler kalt Ondskapens grense («1. The Limitation of Evil), Hitler i Bavaria og Long i Louisiana («2. Hitler in Bavaria and Long in Louisiana») og Madrassprinsippet («3. The Mattress Principle»). Til sist følger en kort oppsummering. 

Introduksjonen repeterer farene ved at verden er organisert i stormakter. Mennesker er ikke bedre enn vi er, og vi kan bare nedskalere det vi misliker (for eksempel krig og kriminalitet), aldri fjerne det helt, skriver Kohr.

Tyrrani er den sosiale elendigheten Kohr så diskuterer. Tyrrani er det folket lever under når lederen er maktsyk, diktatorisk og fascistisk. Det vil kunne oppstå slike ledere i alle samfunn, men det er mest problematisk når en stormakt blir tyrannisk, både for befolkningen i staten og hele resten av verden. Demokratiske og kloke ledere er sjeldent, mens maktsyke ledere er nokså vanlige. Derfor bør alle samfunn være små som et skadeforebyggende tiltak, uttrykker Kohr. 

Fra 1951-perspektiv gis Russland og Kina merkelappen stormaktsdiktaturer («great-power dictatorships»), og Kohr skriver på en poetisk måte at deres eksistens terroriserer hver krok av planeten. 

1 Ondskapens grense

I en verden oppdelt i bare små stater ville tyranni vært et mindre problem, skriver Kohr. Små samfunn tilbyr sin leder mindre beskyttelse, og dermed er vedkommende mer sårbar, i ytterste fall for attentat. Dette fremstiller Kohr som noe bra, iallfall bedre enn at tyranniske ledere får sitte ved makten uutholdelig lenge, godt beskyttet av politi og vakter. I et lite samfunn kan lederen nærmest mobbes til å oppføre seg bra, og denne likheten med et musikklystspill/operette mener Kohr vi må strebe etter i et samfunn, ikke latterliggjøre. 

En småstatsdiktator («small-state dictator») har ingen ekstern makt, altså omtrent ingen mulighet til å dominere verden utenfor sitt territorium. Dette er et positivt potensial ved grenser som Kohr peker på. Grenser hindrer også lidelse og tyranni å spre seg. Russland og San Marino er begge diktatoriske stater, skriver Kohr, men den lille skremmer ikke resten av verden slik som den store. 

Dersom det så blir mange små diktaturer, så vil de ha konfliktfylte forhold på grunn av ulike interesser, skriver Kohr. Dette vil forhindre forening, og det begrenser problemet. 

Metaforen Kohr bruker for forskjellen på små og store er nysing i kontrast til å inhalere i årtier for så å puste ut en orkan. 

2 Hitler i Bavaria og Long i Louisiana

Kohr forteller i dette avsnittet om to kjente, maktsyke ledere. 

Da Kohr skrev boken i 1951 var det 16 år siden Huey Long ble myrdet av svigersønnen til en politisk motstander, noe som avsluttet hans snaue syv år i en maktposisjon i delstaten Louisiana i USA. Det var kun seks år siden Adolf Hitlers selvmord, som markerte den endelige avslutningen på maktposisjonen han hadde hatt siden 1933. I over tolv år styrte han Tyskland på tyrannisk og eneveldig vis. Kohr omtaler Long og Hitler i samme avsnitt, ikke for å sidestille populisme og folkemord, men for å påpeke hvordan en maktsyk personlighet utspiller seg i en lederstilling, enten det er i en liten delstat eller en autoritær stor stat. 

Kohr leker med tanken på hva som kunne vært unngått dersom Hitler fikk være diktator i et lite område slik som Bavaria. Dessverre holdt ikke Adolf Hitlers makt seg innenfor disse grensene. 

Huey Long sin makt holdt seg innenfor grensene til Loussiana fordi USA fungerer etter småstatsprinsippet i en føderasjon, skriver Kohr. 

Det er tyranni som skaper underkastelse i befolkningen, skriver Kohr. Han fremstiller det som en tilpasningsdyktig refleks («adaptive reflex») i møte med kraft og makt. At folk ikke underkaster seg, men i stedet uttrykker sin frihet, er bare et tegn på at de er i en kontekst uten en konsentrasjon av makt og kraft, mener Kohr. 

3 Madrassprinsippet

USA fungerer godt i sin maktbalanse mellom delstatene, skrev Kohr i 1951. Det er en tilstand som ikke har vedvart. Likevel, den gang det fungerte bra kunne det brukes til å lage en metafor. Metaforen Kohr lager her er springfjærmadrassen. På 50-tallet ville de fleste voksne ha husket overgangen til denne typen moderne madrass, som i år 2025 er ganske utdatert. Ideen bak madrassen var å bruke mange små, uavhengige metallfjær som kunne fordele vekten til personen utover flaten, så de sov behagelig. Dersom fjærene var loddet sammen ville madrassen fungert ganske annerledes, på en negativ måte, skriver Kohr. Det samme er det med samfunn, mener han. De bør være små og uavhengige som fjærene i en madrass.

Kohr nevner stormaktsdominering («great-power domination») i Fagforeninger. Han gir en svært skremmende beskrivelse av hva den samtidige fagforeningslederen John L. Lewis har makt til å gjøre. I stedet for en storskalaøkonomi som må møtes med stor makt tilbake, så oppfordrer Kohr til en økonomi med småcellemønster. Økonomien bør følge «madrassprinsippet», skriver Kohr. Dersom all økonomisk aktivitet var privat og personlig innenfor grensene til en delstat, så hadde det begrenset skadepotensialet i økonomisk aktivitet. 

***

Kohr oppsummerer med at alle problemer kommer fra at noe er blitt for stort og at storhet i seg selv er verdens eneste problem. Forening gjør bare at samfunn blir større, og det igjen vil bare lede mot spontan kollaps, skriver han.

Evaluering:

Det virker selvforklarende at et stort diktatorisk land har større skadepotensial enn et lite land. Men, om noen egentlig har kontroll over hvor stort et land er, er uvisst. 

Narrativer om at underkastelse og likegyldighet i befolkningen driver fremveksten av tyrannisk styre appellerer fortsatt. Men, Kohr sier det er omvendt. Når et tyrannisk styre er til stede, skaper det underkastelse i befolkningen. Dette er det ikke like lett å tro på. 

Etter å lese Kohrs beskrivelse av hvordan ting henger sammen sitter jeg igjen med et bilde av at som menneske er jeg ingen ting, bare et slags tomrom som mine omgivelser uttrykker seg gjennom. Jeg synes det er en spennende tanke ettersom det finnes mange kreative 

måter å skape miljøer og systemer, som igjen kan skape hva menneskene fremstår som. 

Jeg synes det er en god idé at all økonomisk aktivitet må være personlig. Kohr tar ikke opp boligpriser. Nå er det slik at et individ sin lønn er mindre og mindre i forhold til summen av hva en eiendom koster. Det tyder på at økonomisk aktivitet bør komme nærmere det personlige og individuelle igjen, men om dette er noe som kan kontrolleres direkte tviler jeg på.

Kohr oppsummerer med forenklingen at storhet er problemet, og lar det mer komplekse med mønster og forholdet mellom størrelser gjentas ikke. Det positive med det er at argumentet hans kommer frem, men det negative er at de mer realistiske analysene hans kommer i bakgrunnen.  Neste kapittel innleder det som oppleves som en ny del av boka, og dermed er denne oppsummeringen avsluttende.