Les med meg: The Breakdown of Nations av Leopold Kohr (6/17)

Kapittel 3  i The Breakdown of Nations av Leopold Kohr.

Oppdeling nå («Disunion Now»)

Dette kapitlet starter med et sitat om troen på små stater, et kapittelresymé og en innledning. Fortsettelsen er inndelt i fem underoverskrifter: Europas nye politiske kart («1. Europe’s New Political Map), Elimineringen av krigsårsaker («2. The Elimination of War Causes»), Småskalakrigers ufarlighet («3. Harmlessness of Small-state Wars»), Guds våpenhvile («4. The Truce of God») og Forbannelsen ved forening («5. The Curse of Unification»).

Innledningen har velkjent innhold. Fra sitt perspektiv midt på 1900-tallet oppsummerer Kohr århundrets sterkeste tendens, og sier at det er forening («unification»). Han skriver at formålet med kriger er å forene makt, og at storskala-forening omtrent ikke kan skje uten krigerske virkemidler. Likevel blir det ikke mer samhold etter krig. Folkeforbundet («The League of Nations») og organisasjonen som erstattet den, De forente nasjoner («The United Nations»), er storskala-foreninger opprettet etter første og andre verdenskrig. De er mye mindre verdifulle enn det de to krigene kostet, skriver Kohr. Disse store foreningene mislykkes også nødvendigvis i sitt mandat som er å skape fred, og det samme vil den potensielle Verdensstaten («World State») gjøre, påstår Kohr videre. Dette fordi de selv er store maktkonsentrasjoner, og kun nødvendig i en verden med stormakter i konflikt. Kohr mener makt og kraft i for stor skala, såkalt kritisk mengde, vil føre til spontan aggresjon alltid. 

Færre, men større stater lages ved å sammensmelte de små («fusing the small»). Dette har vi prøvd, skriver Kohr og han argumenterer for at vi i stedet må velge den motsatte strategien, altså splitte opp de store («dismember the big») slik at det blir flere, men mindre stater. Han viser til stormaktene («the great powers») spesifikt, slik som Russland, Storbritannia og USA som gjenstand for oppsplitting.

Kraft og makt må forskanses, det vil si deles slik at hver konsentrasjon er så liten at den ikke kan gjøre enorm skade, er Kohrs perspektiv. Summen av oppdelte maktkonsentrasjoner tilsvarer ikke foreningen av disse i én, men er i stedet mye mindre. Slik avsluttes introduksjonen av kapitlet med en appell til oppdeling. 

1 Europas nye politiske kart

Kohr velger det kontinentale Europa som sitt illustrerende eksempel for hele jordkloden. Han lister opp navnene på regioner, som ville vært stater, dersom Frankrike, Storbritannia, Italia og Tyskland valgte oppløsning. Skala-mønsteret som dermed ville oppstå endrer hvor store noen av de gjenværende landene er i forhold til de minste landene, og begrunner oppløsning av de mellomstore også. Kohr navngir også disse regionene og påstår at dette er Europas naturlige og originale landskap («Europes natural and original landscape»). Kohr påstår at nasjonalstatene er kunstige («artificial») og krever både propaganda og kraft for å holdes sammen. Han avslutter med å spørre om Europa ville blitt fredelig og fri for kriger etter en slik oppdeling. 

2 Elimineringen av krigsårsaker 

Han reflekterer over krig, men svarer først «nei» på det avsluttende spørsmålet i neste underoverskrift.

Krig kjempes paradoksalt nok for forening og fred («unity and peace»), skriver Kohr. Dermed er det ved å slutte å være besatt av forening og fred at vi kanskje vil fjerne trangen til å krige. Dette gjøres ved å akseptere et kart av mange små suverene stater der systemet selv er en automatisk stabilisator («The entire system would […] function as an automatic stabilizer») skriver han. Her kan vi legge merke til en formulering som indikerer at skala-mønsteret, heller enn størrelsen, er bestemmende for suksess. 

Her i underoverskrift 2 i kapittel 3 kommer Kohrs nokså problematiske presentasjon av minoriteter. Han foreslår at enhver minoritet kan få lage sin egen stat og leve der i fred, stikk i strid med det 21-århundrets innsats i å få alle til å leve sammen og feire våre forskjeller. Kohr benytter seg av Sveits som et eksempel på at minoritets-stater fungerer bedre enn minoritets-rettigheter. Minoritetsbegrepet har utvidet seg siden Kohr skrev boken, og refererer ikke lenger bare til grupper med sitt eget språk og landområde. 

Småstats Europa «small-state Europe» ville vært fri for nasjonal fiendtlighet («national hostility»), som er en betydelig krigsårsak. I stedet ville det vært svakere krefter i spill, slik som rivaleri og sjalusi, skriver Kohr. Er dette krig?

3 Småskalakrigers ufarlighet 

Krig vil alltid skje, men den må bli oppdelbar («divisible»), fordi det er den store skalaen på krigene som er nåtidens problem, påstår Kohr. Krigene er små og nokså betydningsløse så lenge statene som kriger er små, i et miljø der alle stater er små, skriver han. 

Middelalderens kriger brukes som eksempel. Den gangen var det alltid krig et eller annet sted, men også alltid fred, skriver Kohr. Han argumenterer for at de mange grensene mellom områder fungerte som isolasjon («insulators») mot at krig spredte seg geografisk. Han bruker vann som metafor og sier at middelalderens kriger var som boblende små bølger, mens moderne kriger er flodbølger. Denne metaforen brukes for å understreke at det er skalaen på fenomenet som er problematisk, ikke fenomenet i seg selv. 

4 Guds våpenhvile 

Kohr fortsetter med å bruke Middelalderen i Europa som eksempel. Han tar opp «Treuga Dei» og gir den en fotnote der den spores tilbake til år 1041. Regelen handlet blant annet om at det måtte være våpenhvile i enhver krig hver helg, slik at alle skulle få tid til å gå i kirken. Kohr fremstiller det som at Guds våpenhvile («the truce of God») ble holdt i Middelalderen, og at Keiser Maximillian I av Romerriket innledet Moderne tid ved å kreve at freden skulle være universell og udellelig («indivisible»). Da ble krig universell også, og mistet sine sykliske pauser. Guds evige våpenhvile («The Eternal Truce of God») viste seg umulig i praksis, men kjennetegner likevel moderne ideologi. 

5 Forbannelsen ved forening

Kohr skriver at krigenes årsak er like latterlige («ridiculous») nå som de alltid har vært. Moderne, langvarig passifikasjon («passification») er ikke det samme som fred («peace»). Det er færre kriger nå, men de er kvalitativt annerledes grunnet deres enorme skala og gjør mye mer skade enn middelalderkrigene, argumenterer Kohr. 

Kohr skriver at Sør-Amerika, i kontrast til Europa, fortsatt (50-tallet) er inndelt i et småskala-mønster og han sammenlikner krigene og revolusjonene som skjer der med vårregn («spring shower»). 

Kohr skriver at i middelalderen var krigene som operetter, mens de nå er pompøse og verdig Hollywood filmatisering. Dette er ikke fremgang, skriver han. 

Kohr fremsetter sine verdier og skriver at de store er de feige styrt av frykt, mens de små er de modige styrt av integritet. 

Det er hyggelig å lese Norge nevnt som et eksempel på et godt utviklet land, på grunn av sin svakhet («weakness») gitt av et folketall på den gang 3 millioner.

Hva er forbannelsen ved forening? At sosiale problemer ikke lenger er begrenset, men følger med og vokser til en uhåndterlig skala.  

Evaluering: Kan vi avvise Kohrs argument fordi han velger Europa som eksempel? Vi kan mene det er eurosentrisk, og derfor ikke ta boka seriøst, men det er en feilslått kritikk. Hadde Kohr valgt et eksempel utenfor Europa, for eksempel Djengis Khan sitt Mongolske rike, så ville det ikke utfordret analysen i stor grad. Aggresjon, ekspansjonisme og kollaps går igjen også i Asia. En studie av urfolk ville heller ikke gitt et annet resultat. Mitt inntrykk er at et nokså universelt trekk ved urfolk er at de har hatt grenser for hvor stort et samfunn kan bli før det splitter seg opp. 

Kan vi avvise Kohrs argument fordi han benytter seg av en skarp dikotomi mellom naturlig og kunstig? Det er en uheldig måte å ramme det inn på, ettersom ingen inndeling av samfunn er naturlig. Samfunnets grenser er kulturelle og derfor også delvis kunstige, uansett hvordan de er trukket. Vi må ta stilling til om vi følger Kohr i at mange små stater er bedre enn færre store, ikke om det er mer naturlig.

Følger vi hans fremstilling av Middelalderen? Det krever mye historiekunnskap om middelalderen for å vurdere om han har plukket bevis som understøtter hans teori, eller om det er en rettferdig fremstilling. I det foregående kapitlet ble historisk brutalitet og vold fremstilt mye verre, og argumentet hadde vært mer overbevisende dersom Kohr hadde videreført det. Småstatenes brutalitet virker på meg like uholdbar og forferdelig for de som opplevde den som moderne krig.

Stemmer det at Sør-Amerika var nokså velfungerende på 50-tallet og at befolkningen ikke tok så stor skade av det som foregikk? Kohr som bodde en lang periode på Puerto Rico burde kanskje vite noe om det. Jeg vet ikke, men jeg vil tro tilstanden var værre enn Kohr får det til å høres ut som i dette kapitlet.

Følger vi argumentet om at mange små ikke vil ha samme kraft som en stor, som matematisk sett har lik størrelse? Kohrs metafor med småbølger og flodbølger gjør det intuitivt. Ingen som har observert naturen ville påstått at summen av små bølger har samme konsekvenser som en flodbølge. De kan kanskje inneholde lik mengde energi, abstrakt sett, men de fysiske konsekvensene i praksis er svært ulike. Det er denne forståelsen av skala vi kan prøve ut på krig som eksempel på sosial elendighet. 

Alt i alt et medrivende og ensidig kapittel som leder opp til det neste.

…

Hva er årsaken til krig, og kan vi få slutt på det?

Tror du en verden med konstant tilstedeværelse av små kriger vil være bedre enn en verden med få, men enorme kriger? 

Er du overbevist om at løsningen er «oppdeling nå»? 

Hvordan skal verden klare å utnytte de positive og beskyttende aspektene ved grenser, uten å forsterke de negative og utestengende egenskapene ved fiendtlige grensegjerdet?