Les med meg: The Breakdown of Nations av Leopold Kohr (5/17)

Kapittel 2 i The Breakdown of Nations av Leopold Kohr

Kraftteorien om aggresjon (The Power Theory of Aggression)

Dette kapitlet utforsker Kohrs hypotese om at det er maktens størrelse som skaper problemer, som reflekteres i kapittelets tittel. Argumentene og teoriene utforsket i kapittel 1 rammes inn på nytt ved å utforske makt som underliggende årsak.

Det er kanskje mest intuitivt å oversette «power» til «makt», men siden Kohr baserer analysen på analogier til fysikk og naturvitenskap, velger jeg her å oversette det som kraft - med tanke på krefter som akkumuleres og settes i spill. Makt i denne bokas sammenheng er synonymt med denne forståelsen av krefter. 

Kohr skiller mellom elendighet internt («internal») i et samfunn og ekstern («external») elendighet, altså grusomheter begått mot andre land og samfunn. I kontekst av kapittel 2 velger Kohr krigføring som eksemplet på ekstern elendighet, mens forbrytelser og kriminalitet innad i et samfunn eksemplifiserer intern elendighet. 

Kohr presenterer tre alternative navn for sin tese. Den kan kalles enten kraftteorien om sosial elendighet («power theory of social misery»), eller atomteori om sosial elendighet («atomic theory of social misery»), eller størrelsesteorien om sosial elendighet («size theory of social misery»). 

Tesen går ut på at alle som besitter en kraftmengde så stor at de tror det ikke finnes noen med en større akkumulasjon av krefter som kan hevne seg på dem, har oppnådd en kritisk mengde («critical mass/volume»), og det er bare et spørsmål om tid før de vil begå forbrytelser («atrocities»).

Kraft må holdes på et sub-kristsk nivå («sub-critical level») for å forhindre forbrytelser og krig.

Et menneskelig individ kalles den grunnleggende kraftbærende partikkel («power-carrying particle». I tillegg blir befolkningens tetthet («density»), bevegelse («velocity»), organisasjon («organization») og geografisk avstand mellom senter og periferien listet opp som faktorer som avgjør størrelsen på et samfunn. Størrelsen tilsvarer mengden kraft samfunnet representerer, og er grunnleggende sett folketallet, påstår Kohr.

Kraft brutaliserer («brutalize») alt og alle, skriver Kohr. Folkemengder presenteres som en fare i seg selv, og korstogene nevnes som et eksempel på det. Politiet kan hindre noe kriminalitet, men vil etter hvert som samfunnet vokser i størrelse måtte bli så omfattende at man får en politistat. Krig kommer av at miljøet rundt den krigerske nasjonen er svakere enn dem, og dermed muliggjør deres eksterne aggresjon. Det er ikke nasjonens feil, og alle nasjoner vil bli krigerske og ekspansjonistiske dersom de er i en liknende kraftposisjon. Dette skjer spontant, påstår Kohr. Fredlighet er et uttrykk for manglende makt og kraft. 

Maktforholdet mellom Russland og USA tas opp, og kan reflekteres over med tanke på dagens situasjon.

Kohr behandler to enkeltstående motargumenter til kraftteorien om sosial elendighet, og to som har flere elementer ved seg. De to enkle er for det første at teorien undergraver fri vilje og moralsk ansvar, og for det andre at den undervurderer ideologier. Kohr tilbakeviser de enkelt ved å si at vi har en fri vilje vi kan bruke på å forandre vår kraftkonsentrasjon, og sørge for at den er liten nok. Han skriver at han ikke undervurderer ideologi, men plasserer det som en sekundær årsak og også noe som kan utvikle seg på grunn av kraftkonsentrasjon. Stor kraft og makt vil avle aggressiv ideologi, dersom den ikke var til stede fra før, skriver han.

De mer fasetterte motargumentene handler om materialisme og pessimistisk menneskesyn. Kohr anerkjenner at hans tese er materialistisk, men påstår den er hverken Marxistisk eller ateistisk av den grunn. Angående pessimistisk menneskesyn, så forfekter Kohr at det er bedre å basere en samfunnsorden på en teori om at mennesker er «onde», enn en fantasi om at de er bare gode. Han mener kapitalisme er basert på førstnevnte, mens sosialisme er basert på sistnevnte, og derfor ikke fungerer i praksis. Mennesker fortsetter å være egoistiske og slemme i praksis, selv om man nekter å tro det. 

Til sist problematiserer Kohr USA, og spør hvorfor de ennå ikke har blitt aggressive eksternt. Det har de utvilsomt blitt siden den gang, akkurat slik han forespeilet, og dette understøtter at tesen hans er plausibel.

Evaluering: 

Den dag i dag ville ingen akademiker ha kritisert en teori for å være «for ateistisk», så dette motargumentet virker det fremmed at Kohr bruker tid på å imøtegå. Derimot kan vi som lever nå savne hvordan digital makt, digitale penger og internettets «usynlige» tilstedeværelse (som Gud) passer inn i Kohrs materialistiske tese. Vi ville dog ikke kunne presentere det som et motargument mot kraftteorien om sosial elendighet, ettersom det digitale er enorme systemer, og dermed virker å ha makt i kraft av sin størrelse slik Kohrs tese antyder.

Narrativet om at kapitalismen representerer alt som er galt ved den vestlige verden lever i beste velgående, og Kohrs korte tilbakevisning i kapittel 2 er nok ikke tilstrekkelig for å overbevise tilhengerne av narrativet om å skifte mening.  

Det kan være ubehagelig å lese hvordan makt reduseres til folketall, men interessant å lese Kohrs kritikk av Marx sin teori (og hvorfor hans utregninger tok feil) i lys av dette premisset.

…

Hva er farene ved å redusere makt og kraft til folketall? 

Hvorfor er det fristende å tenke at land går til krig fordi de har en slemmere leder enn andre land? 

Tror du at det er maktforholdene rundt landet, og ikke egenskaper ved landet selv, som fører til at de blir krigerske, slik Kohr foreslår? 

🍿Husk å sjekke nå etter å ha lest kapitlet: synes du kapittelresymé og sitatet som innledet kapitlet var dekkende?