Les med meg: The Breakdown of Nations av Leopold Kohr (4/17)

 (Jeg diskuterer med, og får hjelp av, Chat GPT i utarbeidelsen av denne serien.)

Kapittel en i The Breakdown of Nations av Leopold Kohr.

Elendighetens filosofier («The Philosophies of Misery»).

Kapitlet starter med et inspirerende sitat og et kapittelresymé, som er en slags innholdsfortegnelse over kapitlet. (Etter å ha lest kapitlet kan det være nyttig å returnere til det og oppdage at det oppsummerer godt det som ble behandlet.) Deretter følger selve teksten. 

Kapittel 1 åpnes med at Kohr hevder at sosialvitenskapen ikke har klart å identifisere noen primærårsak («primary cause») bak sosial elendighet («social misery») og derfor heller ikke kan tilby løsninger på problemene. At det å finne løsninger på sosiale problemer er sosialvitenskapens formål, er kanskje ikke en gang en utbredt tanke i dag. For Kohr viser dette imidlertid hvor langt sosialvitenskapen ligger bak naturvitenskapen -

som den henger igjen flere århundre. 

Kapittelet gjennomgår en rekke argumenter som fremmes om elendighetens årsaker. Selv om Kohr vil motgå teoriene, anerkjenner han verdien i de fleste av dem så lenge de kategoriseres og rammes inn på riktig måte. Kohr deler årsakene inn i tre hovedtyper; primære («primary causes»), sekundære («secondary causes») og innbilte årsaker («imaginary causes»). Han navngir flere eksempler på de to sistnevnte i løpet av kapittel 1. 

Først gjennomgår han de innbilte årsaker. Disse kaller han den guddommelige teorien om sosial elendighet («divine theory of social misery»), hekseteorien om sosial elendighet («witch theory of social misery») og en kosmisk teori om sosial elendighet («cosmic theory of social misery»). De går ut på at i tidligere tider trodde folk at problemene deres var forårsaket av gudenes vilje, av onde ånder eller av fenomener på himmelen slik som kometer. De innbilte årsaker virker å være synonymt med magisk tenkning. Man ser for seg en sammenheng mellom årsak og virkning. Dersom virkningen inntreffer etter at man har sett årsaken, så brukes det til å bekrefte teorien. Dersom virkningen ikke inntreffer så er den vitenskapelige holdningen å la observasjonen motvise teori. Men, med den magiske holdningen finner man i stedet opp forklaringer for hvorfor virkningen ikke inntraff at man kan fortsette å tro på den opprinnelige teorien mellom årsak og virkning. Fordelen med disse teoriene var at de fjernet ansvar og folk kunne konkludere med at problemene deres var delvis uløselige. 

Årsak og virkning er det Kohr er på jakt etter. Han oppmuntrer til å ta tilbake ansvar for samfunnets problemer, og ikke være passive ofre for udefinerte krefter. De sekundære årsakers teorier er ikke bedre enn de innbilte i så måte, sier han. Jeg minner om at denne boken ble skrevet i 1951. Fra et nåtidens perspektiv kan Kohrs forklaring av såkalte sekundærårsaker virke knotete. Han forklarer at teorier basert på sekundærårsaker kun fungerer i den konteksten den er laget for, og gir en medrivende forklaring snarere enn en klar kausalitet. Ville det ikke vært enklere å bare si at det skapes narrativer? narrativer binder sammen ulike elementer på en meningsfylt måte, der årsak og virkning kan være symbolsk heller enn empirisk og kausal. Det virker som det er nettopp det Kohr sikter til, men "narrativ" som analytisk begrep var muligens ikke så lett tilgjengelig på den tiden han skrev.

En av disse sekundærårsaks-teoriene, eller narrativene som vi kan kalle det i 2025, er at kapitalismen er årsaken til sosial elendighet («economic theory»). Kohr dokumenterer gjennom eksempler at den samme typen elendighet og problemer som ofte tilskrives kapitalismen, også har oppstått i sosialistiske og kommunistiske samfunn. Samtidig gir han eksempler på at småskala kapitalistiske kontekster ikke er så ille å leve i og også er fredelige i internasjonale relasjoner. Hvis kapitalismen virkelig var primærårsaken, så hadde ikke virkeligheten i både kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn vært så mangfoldig som den er. For Kohr peker dette på at økonomiske-teorier peker på sekundærårsaker, ikke primærårsaker. 

Det neste som gjennomgås er de ideologiske og personlige teorier («ideological and personal theories»). Dette handler om at en god filosofi vil skape gode samfunn, og en dårlig filosofi vil skape lidelse og problemer. Han fremsetter eksempler på at de med såkalt god filosofi har utført utnyttelse, kriger og korstog, noe som falsifiserer teorien. 

Den kulturspesifikke teorien om sosial elendighet («the cultural theory of social misery») får deretter sin egen underoverskrift. Dette er et kulturbegrep som følger ideen om grad av sivilisasjon. Det baserer seg på den lineære tanken om at ethvert samfunn starter barbariske («barbaric») og i økende grad blir siviliserte («civilized») ettersom de utvikler seg. 

Kohr kan fortelle at i både Italia, Frankrike og England har sivilisasjons storhetstid kulturelt sett, altså når de har produsert sine beste poeter og forskere, sammenfaller i tid med denne sivilisasjonens mest brutale krigføring. Selv om denne lineære måten å forstå sivilisasjon på er svært utdatert, er ikke argumentet meningsløst. Det utfordrer aspekter ved vår egen vestlige kultur som vi kanskje ikke vedkjenner oss, for eksempel opphøyingen av drap og grusomheter i vår kulturelle underholdning og hvordan vi verdsetter aggressivitet. Dette er dog universelt menneskelig, påpeker Kohr, både i fredelige og krigerske samfunn og tider. Det vil ikke være nyttig å fjerne voldelige fortellinger i jakten på et fredelig samfunn, sier han. Vi må også anerkjenne at utviklede samfunn er svært krigerske og voldelige, altså både «barbariske» og «bakstreberiske», og at mer utvikling ikke er veien å gå, skriver han med glimt i øyet. 

Den nasjonspesifikke teorien om sosial elendighet («the national theory of social misery») følger så i rekken av argumenter som gjennomgås. Kohr skriver at innad i Europa har det utviklet seg et narrativ om at Tyskland og tyskere er et utpreget aggressivt folkeslag og en krigersk nasjon. Han dokumenterer imidlertid at Tyskland har deltatt i langt færre kriger enn Frankrike og Spania, og at forferdelighetene begått under andre verdenskrig, ikke er vesensforskjellige fra brutaliteten og folkemordene som andre europeiske folkeslag har stått for i tidligere tider. 

Kohr skriver at snart, eller kanskje allerede, er det USA som vil innta førsteplassen i det målbare makthierarkiet. I lys av den omfattende krigføringen og ødeleggelsene de har forårsaket siden 1951 er dette ubehagelig lesning. 

I kombinasjon med de ideologiske og personlige teorier («ideological and personal theories») konstaterer Kohr at å forsøke å fjerne den «verste» typen mennesker for alltid vil være nytteløst, ettersom vi har potensial til like mye ondskap. Dette er en forfriskende pessimistisk synsvinkel. Han antyder at lidelsen de med makt på en eller annen måte er forårsaket av makten selv, ikke at de er mer onde enn alle andre. Hva er den underliggende årsak? Det ubesvarte spørsmålet er overgangen til neste kapittel.  

…

Hvordan var det å lese de historiske eksemplene som Kohr la frem i kapittel 1? 

Hvilke av de imaginære og sekundære forklaringene har du hørt om, og hvilke tror du på selv? 

Hva er ulempene ved narrativer, og hvorfor bør vi erstatte dem med kausalt forklaringer?