Les med meg: The Breakdown of Nations av Leopold Kohr (3/17)

I del tre av denne serien om The Breakdown of Nations skal introduksjonen presenteres. Storhet («bigness») pekes ut som hovedårsaken til sosial elendighet. Selv om hans tilnærming er sterk og tydelig, er den også ensidig og overser spenningen mellom vekst og oppdeling.

Ut fra tittelen, forordene og innholdsfortegnelsen vet vi allerede at Kohrs argument handler om samfunn og verdens organisering. Introduksjonen er delt i to korte deler kalt 1 og 2. I nr 1 fokuserer Kohr først på formen til bokens argument, snarere enn innholdet. Formen er inspirert av fysikernes søken etter en forenende teori som kan samle kvantefysikk og relativitetsteori. Denne tilnærmingen, som søker forening, enhet og en-årsaksmodell, overfører Kohr til samfunnsanalyse. Der fysikken bokstavelig talt forsøker å forene to ulike skalaer, presenterer Kohr en parallell størrelsesteori («theory of size») for å forklare sosial elendighet («social misery»), og peker på storhet («bigness») som den ene grunnårsaken.

Kohr anerkjenner ikke eksplisitt at fysikere i jakten på Teorien om alt aldri forsøkte å løse et problem med selve materien, men et problem i forklaringsmodellene, hvor utfordringen ligger i kvantefysikken og relativitetsteoriens manglende forenlighet, på tross av at de fungerer godt på sine respektive skalaer. Er det et liknende problem innad i sosialvitenskapen? Koh hevder at vi mangler en teori som kan forklare sosial elendighet. Vi trenger ikke nøye oss med to separate teorier for individ og samfunn, slik fysikken foreløpig må gjøre for mikro og makro. I stedet vil Kohr redegjøre for teorien som gjør at både individuell og samfunnsmessig elendighet kan forklares gjennom storhetsfaktoren.

Kohr tenker på en måte der det finnes ett problem og en løsning. Løsningen han presenterer i innledningen er å dele opp («division»), og det vil løse det eneste problemet som finnes, nemlig at noe har blitt for stort. Premisset er at sosial elendighet bestemmes av størrelse. Kohr avslutter del 1 i introduksjonen med å minne om at det helt spesifikt er stormaktene og nasjonalstatene han foreslår at deles opp, slik at det vil bli et mønster av små samfunn i verden. Han vil dokumentere at Europa var oppdelt på en slik måte før i tiden. Denne oppdelingen setter han opp mot ideen om evig fremgang («infinite progress»), og innrømmer at han er imot den utviklingen. 

I del 2 av introduksjonen gir Kohr heder til navngitte forfattere som har utviklet perspektiver om det positive ved småskala og det negative ved storskala før han. Han fremstiller deres argumenter som temaspesifikke, og sitt eget som integrerende og altomfattende. Størrelsesteorien skal kunne anvendes på alle problemer, påstår Kohr.  

Evaluering: Introduksjonen er sterk og tydelig, men formen på argumentet stemmer ikke overens med min måte å tenke på. Jeg mener en god forklaringsmodell vil få frem det paradoksale ved virkeligheten. Kohr setter for lite og for stort opp mot hverandre og avgjør at en av dem er det største problemet helt generelt; for stort ( se s. 99 for bekreftelse på at det er slik han argumenterer). Jeg tenker at nettopp vekst og nedbryting alltid er i spenning, og representerer for lite og for stort som to motstridende, men likeverdige problemer på generell basis. Hva som gjelder i en spesifikk situasjon må avgjøres konkret. 

Kohr er svært selektiv og ensidig i måten han rammer inn ting på i introduksjonen. I del 1 skriver han at kirurger, skreddere, ingeniører og redaktører ville forstått hans argument umiddelbart ettersom de jobber etter prinsippet å kutte vekk det overflødige og sette sammen mindre biter til en sunnere struktur. Stemmer det at disse arbeidsgruppene jobber slik? Ja, men det er ikke det eneste prinsippet de jobber etter slik Kohr påstår. 

Kirurger skal ikke alltid fjerne noe fra kroppen. De kan også operere inn proteser. En redaktør kan be om at forfatteren fordyper og legger til informasjon på visse steder. Ingeniører jobber med å presse grensene for hvor stort det går an å bygge. En skredder kan sy ut en bunad som er blitt for liten, og legge på ekstra stoff på bukseknærne for å styrke dem. Kohr nevner også sykdom, og sier at all sykdom er overvekst. Kreftsykdom kan være voksende svulster, men det finnes også sykdommer slik som osteoperose der benvevet svinner hen og det er for lite struktur igjen til å opprettholde styrken. Nekrose er også sykdom som er motsatt av overvekst. Dette utfyllende bildet betyr ikke at vi må motsi Kohr og være enig med de han argumenterer mot. I stedet må vi holde det paradoksale og finne en forklaringsmodell der begge sider aksepteres. Hvis vi legger til dette vil bildet bli komplekst, samtidig som forening og adskillelse regnes som likeverdige.

Den lille cellen («the small cell») nevnes i del 2 av introduksjonen som fundamentet for en sunn og frisk struktur, satt opp mot kreftsykdom som en metafor for sykelig og skadelig overvekst. Vi må huske at dette ble skrevet på 1950-tallet. Sett i forhold til fraktalprinsippet utviklet av Benoit Mandelbrot på 1970-tallet, fremstår småcelleprinsippet som for enkelt til å forklare naturens komplekse strukturer. Fraktaler viser ikke bare hvordan små deler bygger opp større strukturer, men hvordan de små delene speiler de større delenes former slik som forgreningen likner på et tre som helhet. 

Det har også skjedd flere påfallende utviklinger siden 50-tallet som gjør påstanden om at det eneste problemet er overvekst tvilsom. Siden den gang har jordas lunger, regnskogene, blitt kraftig redusert i størrelse og på ett punkt vil de bli så små at de kollapser helt. Vi kunne sagt at problemet er at hogstfeltene er blitt for store, for å bekrefte Kohrs argument. Men, den mest komplekse sannheten er at forholdet mellom vekst og nedkutting er i ubalanse og at akkurat nå er regnskogene i ferd med å bli for små. 

Som vi allerede har lest i forordene skrevet i senere år var tiden før 70-tallet preget av en trend mot det store, mens tiden etterpå beveger trenden seg mot det små. Pendelen svinger. I 2025 må vi imidlertid forstå skala som et paradoks, der både storhet og litenhet, vekst og oppdeling, er spenningsfulle krefter.

Jeg evaluerer Kohrs prosjekt som et viktig bidrag til helheten, men det gir ikke et utfyllende perspektiv. Likevel må vi lese boka på dets egne premisser og legge til side mangelen på paradoksal fremstilling. The Breakdown of Nations er skrevet for å argumentere for et problem, én løsning og én underliggende årsak. Det er denne logikken vi må følge i videre lesning. 

….

Hvordan reagerer du på påstanden om at det eneste problemet er at ting er blitt for stort?

Har samfunnene våre blitt for store, og hva er konsekvensene av det mener du?

Hvilke eksempler på at noe er blitt for lite på en destruktiv måte kan du komme på?