Kjønn som enhet: forut for det binære i biologi, evolusjon og myten om den androgyne Adam

Før du leser ønsker jeg at du vet at dette arbeidet er resultatet av en samarbeidsprosess der jeg har brukt ChatGPT som et verktøy for å utvikle og strukturere ideene mine. Selv om hovedideen og retningen for teksten er min, har den blitt formet gjennom dialog og forslag fra ChatGPT. Dermed kan teksten sees som et slags felles verk, der teknologien har hjulpet med å konkretisere mine egne tanker og fange inn menneskehetens felles tanker og språk relevante for meg. På denne måten er teksten et produkt av både mitt intellektuelle arbeid og de innsiktene som har kommet gjennom dette samarbeidet. Bruk gjerne teksten som utgangspunkt for din egen dialog med chatGPT om kjønn som enhet.

I denne teksten skal jeg argumentere for at det ikke finnes to kjønn, men ett. Med andre ord skal jeg argumentere for at kjønn er en grunnleggende enhet, som uttrykkes i individene på ulike måter, der fertil kvinne og fertil mann er de «mest vanlige». Jeg mener altså at mann og kvinne ikke er to ulike kjønn, men to svært liknende uttrykk for det underliggende, enhetlige kjønn. Med andre ord, ingen individ kroppsliggjør alt ved det enhetlige kjønn og det er dermed noe abstrakt, ikke konkret. Jeg argumenterer for at kjønn ikke skal forstås som en dikotomi, men som en enhet som uttrykker seg på ulike måter. Når jeg argumenterer for at kjønn er en enhet, mener jeg ikke at det er et tredje kjønn eller en miks, men at alle mennesker, uavhengig av kroppens fysiske uttrykk, kommer fra en felles kilde av kjønnsutvikling.

Jeg ble inspirert til å skrive dette av å lese Født i rett kropp: en transmanns fortelling (2024) av Luca Dalen Espseth. Han skrev som et tankesperiment:

«'Det finnes bare ett kjønn.' Dette blir folk sinna om jeg sier, og sinner strekker seg langt utover en idè om at det jeg sier, er såkalt faktuelt feil. Hvem er det som blir sinna? Jo, det er kvinner, for alle vet hvilket kjønn som forsvinner når vi reduserer antallet fra to til ett, sant? Fordi patriarkatet [...] De blir sinna fordi jeg tok dem vekk, identiteten deres, livene deres og alt de er. Jeg gjorde nok en gang mannen til normen» (Dalen Espseth 2024, s. 345).

Når jeg leste denne påstanden om ett kjønn ble jeg som (ciss-)kvinne ikke sint, men heller inspirert. Kanskje det stemmer, tenkte jeg og begynte å utforske det. Det må finnes en måte å påstå det bare finnes ett kjønn uten å gjøre mannen til norm, tenkte jeg.

Livets mirakel i at en fertil livmorbærer («kvinne») sammen med en spermiebærer («mann») kan møtes seksuelt og skape et nytt individ er forunderlig, og for meg et uttrykk for at kjønn er enhetlig. Samtidig er det kun under visse forhold at denne enheten, i et møte mellom to individer, kan bli fertil og skape fler. Men, dette er ikke en tekst om fertilitet først og fremst, men om kjønn som grunnleggende enhet.

Hos mennesket utvikler kjønnstrekk seg fra et felles embryonalt utgangspunkt. Det vil si at i hvert unnfangede individ starter likt, med et enhetlig kjønnet utgangspunkt. Livmorbæreren bidrar med eggcellen, og disse cellene bidrar med det almenmenneskelige x-kromosomet, i kjønnskromosom-paret, nr 23. Det vil si at også alle unntatt ett kromosom er felles for alle menneskelige individer. Igjen, livmorbæreren, alle individers opphav, har ingen formening om hvilket kjønn avkommet skal bli, og gir potensialet til alt. Sædcellen har ulike kjønnspotensial i seg. Organene der kjønnshormoner, eggceller og sædceller produseres kalles med en samlebetegnelse for gonader. Men, det er ikke kun i gonadene kjønnshormoner produseres. Alle kropper utvikler også binyrer, et organ som produserer både testosteron og østrogen hos alle.

Det sies nå at kjønn tildeles ved fødsel, basert på de ytre kjønnsorganenes form. Det er fint å anerkjenne at en livmorbærer har født oss, og at det var en forutsetning for den gradvise overgangen mellom symbiose til selvstendig individ. Men, vi eksisterte også før fødselen, så la oss gå tilbake gjennom svangerskapet og se på hvordan kjønnsorganet utvikler seg.

Skjeden er homolog til urinrøret og den distale delen av penis hos menn. Under fosterutviklingen, utvikler både skjeden hos kvinner og urinrøret hos menn fra lignende embryonale strukturer, nemlig urogenitalfoldene. Den indre delen av skjeden er ikke direkte homolog med noen spesifikk struktur hos menn, men deler av vulva, inkludert skjedeåpningen, er homolog til visse deler av mannlige kjønnsorganer. Labia majora (de ytre kjønnsleppene) er homologe til pungen hos menn, som utvikler seg fra samme vev som hos kvinner danner de ytre kjønnsleppene. Denne felles embryonale opprinnelsen understøtter ideen om at kjønnsorganene hos kvinner og menn deler en grunnleggende enhet, men uttrykkes gjennom forskjellige former etter påvirkning fra hormoner under fosterutviklingen. For å gjenta, urogenitalfoldene er en struktur under fosterutviklingen som danner grunnlaget for utviklingen av både de mannlige og kvinnelige kjønnsorganene. Hos et embryo, før hormonell påvirkning begynner, er kjønnsorganene "bipotensielle" eller "udifferensierte", noe som betyr at de har potensial til å utvikle seg enten i en såkalt mannlig eller kvinnelig retning, avhengig av hormonene de eksponeres for. Interkjønnede individer kan utvikle kjønnsorganer som ikke passer typisk inn i de binære kategoriene mann eller kvinne, avhengig av variasjoner i hormonnivåer, genetikk, eller andre biologiske faktorer. Om kjønn ble helt tildelt tidlig i svangerskapet, og ikke ved fødselen, så ville vi alle bli tildelt det samme, enhetlig kjønn, ettersom da er alle kjønnsorganer like. Kjønn tildeles og registreres etter fødsel basert på variasjoner som har utviklet seg fra en grunnleggende likhet.

Interkjønn og variasjoner i kjønnskromosomer er illustrerende for at kjønn ikke er binært, men en grunnleggende enhet. Dette er en biologisk beskrivelse som ikke sier noe om usynliggjøringen og diskrimineringen individer med interkjønn-tilstander utsettes for (se s. 133 i Født i rett kropp).

I mitt argument er intersex og kjønnskromosomvariasjoner ikke et tredje kjønn, men heller ikke en kombinasjon av to kjønn, for det finnes bare ett kjønn, en kjønnsenhet. De ulike tilstandene er blant annet Androgen Insensitivity Syndrome (AIS) Dette er en tilstand der et individ har XY-kromosomer (vanligvis mannlig), men er ufølsom for androgener (mannlige hormoner). Dette resulterer i at de ytre kjønnsorganene utvikler seg i en mer kvinnelig retning (f.eks. klitoris og labia), mens de indre mannlige kjønnsorganene (som testikler) kan være til stede i bukhulen. Så har vi Congenital Adrenal Hyperplasia (CAH): Dette er en tilstand hvor fosteret produserer unormalt høye nivåer av androgener. Hos genetiske jenter (XX-kromosomer) kan dette føre til delvis eller fullstendig maskulinisering av kjønnsorganene, slik at klitoris kan vokse til en størrelse som ligner på en penis. Så har vi også Klinefelter syndrom (47,XXY): Personer med Klinefelter syndrom har to X-kromosomer og ett Y-kromosom. I disse tilfellene kan inaktivering av det ekstra X-kromosomet variere og påvirke fenotypen. Turner syndrom (45,X): Kvinner med Turner syndrom har bare ett X-kromosom og opplever ikke X-kromosom inaktivering, ettersom det ikke finnes noe andre X-kromosom å inaktivere. Til sist finnes det et interessant intersextilstand i denne sammenheng kalt Ovotesis. Det er en tilstand der både eggstokk- og testikkelvev eksisterer i samme person. Det symboliserer at kjønn ikke nødvendigvis må forstås som to uforenlige eller motstridende kategorier, men som en dypt forbundet enhet. Ovotestis viser at et individ omtrent kan inneholde alle elementene fra den grunnleggende enheten som er kjønn. Dette kan sees som en påminnelse om at det binære synet på kjønn er en forenkling av en mer kompleks biologisk virkelighet der mangfoldet av uttrykk springer ut fra en felles grunn. Inter betyr på tvers av, og er dermed også basert på en binær forståelse av kjønn der det er to poler en kan være på tvers av. Derfor er dette også et begrep som må oppdateres om vi velger å akseptere premisset om kjønn som enhet, og legge fra oss premisset om at det finnes to kjønn.

Verdensreligionene Jødedom, Kristendom og Islam deler delvis myten om at Gud skapte det første menneske. Som regel er det fremstilt som at Gud skapte mannen først, men innenfor noen deler av Jødedommen er det tenkt at det første individet var androgynt. Denne myten kan tolkes som et symbol på kjønnets enhet før det uttrykker seg i ulike former, og gir en dyp kulturell og historisk forankring til ideen om kjønn som grunnleggende enhet.

Ved å sette kjønn inn i et evolusjonært perspektiv, kan vi se at såkalt ikke-kjønnet formering oppsto først. Like godt som å se dette som et fravær av kjønn, kan det antyde at kjønn var enhetlig før det ble differensiert gjennom kjønnet formering. Dette styrker min teori om kjønnets opprinnelige enhet. Dette antyder ikke bare kjønnets enhet, men viser også hvordan evolusjonen først utviklet reproduksjon på en enhetlig måte, før differensiering inn i kjønnet formering ble en fordel for genetisk variasjon.

Intersex og andre kjønnsmessige variasjoner ser jeg som et uttrykk for kjønnets enhet, og ikke som en kombinasjon av mann og kvinne, men i stedet som uvanlige utvalg og kombinasjoner av alt som finnes i den grunnleggende kjønnede enhet.

Hormonbehandling hos transpersoner endrer kroppslige trekk som stemme, muskelmasse, og fordeling av fett, samt påvirker psykologiske tilstander som velvære og kjønnsidentitet. Det vil si at alle mennesker har et felles hormonsystem, og har flere potensialer i det enhetlige kjønnet enn det som først kommer til uttrykk. Det ser vi i transformasjonen ved kjønnsbekreftende behandling, og at individet det gjelder får et bedre liv viser at det som kommer frem også er dem og noe de kan finne seg til rette i. For eksempel vil en transkvinnes brystvev vokse og huden vil mykne, mens transmenn sin klitoris vil kunne vokse og den allmennmenneskelige dunete hårveksten i ansiktet kunne bli til fullskjegg. Distinksjonen mellom cis og trans er et produkt av den binære kjønnsmodellen. Basert på enhetsmodellen bør vi utvikle nye begreper som beskriver ulike kjønnsopplevelser uten å forankre dem i en dikotomi, men heller i kjønn som en dynamisk og flytende enhet. De fysiske forandringene hormonbehandling gir demonstrerer ikke bare kjønnets plastisitet, men også at hormonene selv er en del av den enhetlige kjønnsstrukturen alle mennesker har tilgang til.

Det er ikke noe nytt å argumentere for ett kjønn. Galens enkjønnsmodell som er flere tusen år gammel er det mest kjente. På grunn av hierarkiet han skapte mellom menn og kvinner er hans teori ikke blitt bygget videre på, men han var inne på noe essensielt i å peke på det felles opphavet til alle individer. Galens mente at kvinner var ufullstendige menn. Hans hierarkiske vurdering var feil, ikke tanken om at kjønnsforskjeller bygger på en felles struktur. Det er slik at i fravær av et spesielt gen fra y kromosomet, vil det bipotensielle gonadevevet utvikle seg til eggstokker. Det er dermed noe sant i at kvinne er mer grunnleggende enn mann, og tilsynelatende basert på mangelen av noe. Mens Galen hadde rett i å se kjønn som bygget på en felles struktur, overså han kjønnets likestilte variasjoner. Jeg mener vi bør anse alle uttrykk for det enhetlige kjønn som likeverdig, fordi individet har uendelige verdi. Kvinner er ikke ufullstendige menn. Alle kjønnsuttrykk er like verdifulle uttrykk for den grunnleggende enheten som er kjønn. Denne enheten er ikke «mann», men kan heller tenkes som den androgyne Adam, udefinert og potensiell. Den moderne forståelsen av kjønn som enhet, som i sannhet ikke-binært, kan bygges videre på hans idéer, men uten hans hierarkiske vurdering. Galens hierarki er feil fordi en ciss-kvinnekropp ikke er en ciss-mannkropp, men at begge disse to starter fra et felles utgangspunkt. I det dette felles utgangspunktet diferensierer i en retning, så går det ikke gjennom en annen type kropp først. Både ciss-jente og ciss-gutt er like direkte etterfølgende det felles utgangspunktet, uten å ha det andre som mellomledd hverken ene eller andre veien. Det er ingen hierarki mellom kjønnsuttrykk.

Det er vanlig å kalle de to vanligste typene kjønnsorgan for innovertiss og utovertiss, dette ønsker jeg å kritisere ved hjelp av enhetsmodellen for kjønn. Kjønnsorganene, både mannlige og kvinnelige, deler en felles embryologisk opprinnelse og viser en flytende struktur der deler går både innover og utover. For eksempel deler forhuden, som beskytter både penis og klitoris, en felles struktur og funksjon. Hos både gutter og jenter har forhuden en sensitiv rolle, knyttet til beskyttelse, fuktighet og følsomhet. Omskjæring fjerner denne beskyttende enheten, noe som overdriver kjønnsforskjellene og skjuler likhetene som eksisterer mellom mannlige og kvinnelige kjønnsorganer. Dette understøtter ideen om at kjønn er en dypere enhet.

La oss returnere til den androgyne Adam. Hvordan deltes hen i to og ble fruktbar mann og kvinne? Forestill deg delingen av den opprinnelige androgyne Adam som en slags kosmisk binær fisjon: Adam, en helhetlig enhet, replikerer sitt indre vesen, både maskuline og feminine aspekter, på en balansert måte. Deretter skjer en gradvis forlengelse av hans essens, og de to identiske delene trekkes mot hver sin retning. Til slutt splitter Adam seg i to komplette og selvstendige deler—en mann og en kvinne—som begge inneholder den opprinnelige enhetens essens. Akkurat som i binær fisjon, skapes det to likeverdige enheter fra en felles kilde. Denne metaforen er så kraftfull for å illustrere ideen om kjønn som enhet fordi det utvider våre tanker om hva det vil si å dele. Når vi deler opp døde objekter er de to bitene adskilt, når livet deler seg selv så skaper det samtidig. Den typen deling som celledeling er viser at å dele er å skape, ikke å ødelegge og fragmentere.

Dessverre har jeg og min generasjon i Norge vokst opp med en skapelsesberetning der Gud først skapte mannen, og så skapte kvinnen av hans ribben. Dette gir en binær forståelse av kjønn. Jeg ønsker derfor å leke litt med den skapelsesberetningen og foreslå at mannen Gud skapte først ikke var en ciss-mann, men en trans-mann, en livmorbærer. Det var av han kvinnen ble skapt, men ikke ut fra ribbenet, men i livmoren. Og kvinnen, Eva, var en trans-kvinne, en sædcelleprodusent. Slik kan vi forene ciss og trans, kvinner og menn. Selv om jeg argumenterer for at ciss og trans er kulturelt utdaterte begrep anerkjenner jeg at transkjønnsopplevelser illustrerer nettopp det fleksible, flytende kjønnet jeg argumenterer for, og hvordan dette kan bryte ned tradisjonelle binære kjønnsperspektiver og avdekke våre likheter som bevisste individer.

For å oppsummere: Vi har nå nå gått igjennom tre hovedperspektiver, biologi, mytologi og evolusjon. Hovedpoengene at at biologisk sett utvikler kjønn seg fra et felles embryonalt utgangspunkt, og alle mennesker har liknende anatomiske og hormonelle strukturer, noe som understøtter tanken om en grunnleggende kjønnsenhet. Eggcellen bidrar med et x-kromosom og alltid et x-kromosom til det som kalles kjønnkromosomparet. Altså, det er nesten som at fra mor sitt perspektiv og bidrag er alle barn av samme kjønn. Intersex-tilstander og hormonbehandling viser hvordan variasjon springer ut fra denne felles grunn. Mytologisk har vi fortellingen om den androgyne Adam illustrerer et symbol på kjønnets enhet før det uttrykker seg i ulike former, og gir en dyp kulturell forankring til ideen om kjønnsenhet. Evulosjonært kom ikke-kjønnet formering før kjønnet formering. Det antyder at kjønn opprinnelig var enhetlig. Differensiering i kjønnet formering viser hvordan variasjon i kjønn har evolusjonære fordeler for genetisk mangfold, men springer fra en felles enhet. Altså, gjennom mytologi, biologi og evolusjon ser vi at kjønn ikke er en binær inndeling, men en dypere enhet som uttrykkes på forskjellige måter i hvert individ. Det har aldri vært et krav om at livmorbærere må identifisere seg som kvinne for å bære frem, føde, amme og bære hvert nye individ frem inn i denne vakre, mirakuløse, levende verden. Å forstå kjønn som en enhet, heller enn som dikotomi, hjelper oss til å omfavne både variasjon og fellestrekk, og bryte ned de kunstige barrierene som har preget flere kjønnsdiskusjoner. Alle diskuterte perspektiver peker på den samme konklusjonen: Kjønn er ikke en dikotomi, men en dynamisk, flytende enhet. Dette perspeltivet åpner for større forståelse og inkludering av alle kjønnsuttrykk, og alle strategier for å finne seg til rette i sin somatiske eksistens.

..............

Kan dine interesser og bekymringer angående kjønn inkorporeres i modellen der kjønn er en enhet? Hvis nei, hvorfor ikke? Hvis ja, hvordan?

..........

Kilder:

Dalen, Luca Espseth. 2024. Født i rett kropp: en transmanns fortelling. Oslo: Cappelen Damm 

Også inspirert av: Mitt liv som hun og han og hen (2024) av Esben Esther Pirelli Benestad. I denne boka er Esben Esther innom det androgyne.