De fire kvadrantene: en simpel modell for en uferdig kultur

Ken Wilber er en populærvitenskapelig filosof som brenner for menneskelig utvikling. Mitt inntrykk er at akademia ikke tar han seriøst og at mange som er opptatt av sosial rettferdighet og mangfold ikke kan fordra han. Jeg er enig i at mye av det Wilber påstår om innholdet i ulike samfunn og kulturer er både misvisende og imperialistisk, samtidig har han noen poeng om deres overordnede form jeg synes det er verd å trekke frem.

Integral Spirituality: A Startling New Role for Religion in the Modern and Postmodern World (2007) har gjort inntrykk på meg. I denne boka skisserer Wilber de fire elementene: samfunn, kultur, bevissthet og materiell utstrekning, som form, ved hjelp av en modell han kaller de fire kvadranter. Utgangspunktet er radikal perspektivisme, altså at det som observeres og det som observerer alltid er gjensidig definert. Å snakke om noe som om det ikke er preget av perspektivet det oppstår i er både feil og modernistisk, ifølge Wilber. Gjennom de fire kvadrantene kan «alt» plasseres, men hva er alt?

De fire kvadrantene fra s. 226

Jeg ble lenge forvirret av de fire kvadrantene. Da jeg bestemte meg for å se det som et kart over individets tilgang til verden, og ikke et kart over «alt», så ga modellen endelig mening. Hva er det jeg har tilgang på? Det øvre venstre hjørnet står for min individuelle bevissthet og evne til introspeksjon. Kvadranten nede til venstre står for kultur og språk som deles, det intersubjektive. Til høyre for denne er systemer og samfunn som utstrekning, det som beskrives gjennom systemteorier. Øverst til høyre er den materielle verden oppdelt i individuelle objekter. I følge Wilber er disse fire dimensjonene like grunnleggende. De er både radikalt forskjellig og har tilsvarende og tilhørende fenomen i de andre kvadrantene.

Denne firkantede måten å tenke på vil utvilsomt virke begrensende i mange kulturer og samfunn. Men, i kontekst av en vestlig kultur så mener jeg Wilbers modell er en oppvekker og en forbedring. Den vestlige tankegang preges av evige diskusjoner om bevissthet, om alt dypest sett er materie, et umulig ønske om at alle perspektiver kan eksistere sammen som mangfold, og påstander om at systemperspektivet er mer komplekst, og også mer riktig enn andre perspektiv. Innad i et tenkesett som ønsker enkle svar og ett grunnleggende prinsipp bringer Wilbers firedelte prinsipp kompleksitet og fruktbare paradokser. Det er vi som trenger den, og bør ikke forkaste modellen fordi den vil være begrensende på rikere og vakrere kulturer enn vår egen.

Det jeg mener er svakheten med de fire kvadrantene, også for vår kultur, er at den tar utgangspunkt i ett bevisst individ. «Hvem er jeg?» er et viktig spørsmål, og like viktig er «Hvem er du som et jeg?». Din bevissthet kan ikke oppstå i min individuelle bevissthet. Jeg kan ikke plassere den i den øvre venstre kvadranten i kartet over min opplevelse, men heller ikke i de andre kvadrantene. Det vi deler intersubjektivt kan plasseres nederst til venstre, kroppen din kan jeg observere i øvre høyre kvadrant, og din plass i økosystem og samfunn i nederste kvadrant til høyre. Men, der stopper min tilgang på deg. Jeg mener at medmennesker og medbevisste entiteter er så viktig at når de ikke kan fullstendig plasseres inne i mine fire kvadranter, så er det noe feil med modellen – da er det ikke en modell over «alt.»

Løsningen er at medmennesker bør illustreres som en egen firekvadrantsmodell. Min tolkning er å anerkjenne at alt kan plasseres i de fire kvadrantene, unntatt det viktigste, som er at du er akkurat like bevisst som meg fra ditt perspektiv.

Wilber åpner for at ikke bare mennesker, men også dyr, planter, celler og atomer oppstår som bevisste, persiperende og perspektivinnehavende. Et atom oppstår som fire kvadranter, og den måten vi beskriver atomer er bare dimensjonen i kvadranten øverst til høyre. Jeg liker den tanken. Den minner meg om biosentrisme – at alt er liv.

Jeg kan føle meg alene ettersom jeg kun har tilgang på ett senter av bevissthet. Når jeg tenker på at rundt meg er det uendelig andre sentre, at hver celle i huden min er bevisst for seg, for eksempel, så blir jeg spent, nesten høyspent. Kanskje vil strømmen slå over så barrierene brytes en gang.

Liv får se.

.........

Kunne du tenke deg å lytte til Ken Wilber eventuelt gi han en ny sjanse? Ga modellen om de fire kvadrantene mening for deg? Hvordan kan modellen brukes for kulturell utvikling i vår egen, uferdige kultur?