Barn og regler

Jeg husker fra min egen oppvekst at vi i skoletiden ble bedt om å passe på oss selv og ikke korrigere andre barn når de brøt regler. Å korrigere voksne var utenkelig. Autoritet og regler sto sterkt. De voksne skulle irettesette barna, og barna skulle adlyde. 

Jeg ønsker å skape en kultur der barn og voksne har prinsipper og verdier de ønsker å leve etter, og regler som alle er enige i og indre motivasjon til å følge. Å stoppe barn fra å komunisere med hverandre om hverandres feil er et tap for denne visjonen. I stedet bør barn få uttrykke både til barn og voksne når de mener de går utenfor det verdigrunnlaget vi har felles. Da får alle en opplevelse av at det de gjør betyr noe for de rundt dem. Jeg vil ikke at vi adlyder fordi vi er redde for straff og ønsker belønning, men fordi vi ønsker å ha det fint sammen. 

De mer kunstige konsekvensene av en handling er den andres ros eller kritikk, de virkelige konsekvene er hvordan denne handlingen påvirker våre liv og følelser. Vi kan aldri forstå de virkelige konsekvensene fullt ut, fordi vi ikke opplever den andres virkelighet, men de er der. 

Hvem vil jeg være? Hva vil jeg at du skal gjøre? Jeg vil at grunnen til at du gjør det er din, og hvis du ikke kan gjøre det med din vilje ønsker jeg at du lar være. 

Jeg lar min sønn fortelle meg at jeg skal pusse tenner, og jeg forteller han at han skal pusse. Samtidig fokuserer jeg på de virkelige konsekvensene av å pusse som er å få rene tenner. Vi begge vil ha rene tenner, og ikke skitne tenner, og å instruere hverandre i et partnerskap for å oppnå dette er fint. Det er jeg som kom med ideen, ettersom jeg er voksen og vet mye om hva som er beste praksis. Poenget er, jeg sier ikke “ikke fortell meg hva jeg skal gjøre.” Hierarkiet er mer sjult. (Likevel er det en liten "kamp" med pussingen av disse toåringsmelketennene hver dag...)

Jeg har observert at når jeg ikke har stoppet barn fra å korrigere hverandre, så hører de gjerne på hverandre. Kanskje fordi de føler seg likeverdig. Når voksne autoriteter prøver å disiplinere dem hører barn ofte ikke, men fortsetter en maktkamp. Med økende ungdomskriminalitet virker det som denne dynamikken har fått for stor plass. Barn bør fra tidlig alder oppleve at de har eierskap til regler og verdier, og få være slik de vil være og samskape den verden de ønsker å leve i.

Frigjør barna fra tvang, men hold de samtidig nære og vær deres tilknytningspunkt. 

....

Hva tenker du vi kan gjøre for å forebygge ungdomskriminalitet? Hvordan opplevde du hierarki og regler? Hvordan kjennes det ut å ha kontakt med indre motivasjon og ønske om å bidra, heller enn frykten for straff?