Barndomsfasen i Utfoldingssenteret

Hvordan klarte du å bli voksen? Jeg regner med at du som leser er det, men kanskje er du det ikke. Det som er sikkert er at om du er voksen, så var du en gang barn. Men, er du barn er det ikke sikkert du blir voksen. Ikke alle blir det. Individer forlater livet på ulike stadier av livstidskronologien. Men, vi begynner alle sammen usynlige for oss selv, som følelsesvibrasjoner og stemninger som fyller alt. Uten begreper. Uten tid.

Alle andre enn akkurat bare «jeg» føler sparkene til et foster og løfter senere opp en skrikende, knirkende, kavende baby. Det som ser ut som en bitte liten kropp fra utsiden føles ubegrensende ubegrenset fra innsiden. Det var deg. Meg.

Berøring og overføring. Et kontaktpunkt føles ut som noe i kontrast til ingenting. Alt er jeg. Det finnes bare jeg og jeg er alt. Umoden ikkedualitet. En membran. En begynnende grense.

Tilknytning. Det mest grunnleggende behovet. Senteret for tomheten til melkeutspringet som varmt strømmer. En fysisk forbindelse. Håndløse hender griper rytmisk pulserende. Hukommelsens hukommelse lagrer ikke, det lager lageret av form før innhold.

For de voksne går tiden fort. Jeg er i evigheten. Foreldrene teller timer, dager og uker. Jeg flyter i døgnfluens tidsfart. De tror de vet hva en dag er, og at en dag er en dag. Umerkelig har tidsfarten økt siden de selv lå i krybben. Parallelle universer er ikke langt av sted, de er deg og meg. Så likt og så forskjellig er vår tid, vårt rom, vårt senter for bevissthet.

Babyen og den voksne. Den voksne fornemmer hvorfor de ikke husker seg selv sånn her. Det er ikke bare fordi de ikke enda lagret bilder, men fordi det aldri skjedde. En baby er alltid en annen, jeg er meg og var alltid det.

Vårt mystiske opphav kapsles inn i frosne følelser. Et utsiktspunkt hever seg høyere og høyere over bakken i takt med at ryggsøylen strekker seg opp mot himmelen.

 Barnets jeg- perspektiv

Jeg vokser med årstidene og spirende vårblomster. Å vokse i takt med trærne er barndommens orienteringspunkt.

Tenner faller ut. Hendene griper sikrere, klipper rettere, skriver mere. Blar i tykkere bøker. Løfter større steiner.

Gjørme siver mellom tærne. Pirker med små fingre. Ingen rynker og nesten ingen prikker.

Hver runde rundt sola har en egen kvalitet. Mønstret er så likt i hvert nye liv at en kan begynne å tro på reinkarnasjon.

Hvor er mamma? Jeg vet alltid hvor hun er. Jeg vil alltid følge henne og gå dit hun skal. Jeg sier «nei» men bare for at hun skal bli hos meg her. Å forlates alene er utenkelig. Alltid tilknyttet. Vet ikke om noe annet.

Jeg ønsker meg et sted å vokse opp. Jeg ønsker meg et sted å få hvile, leke og vokse. I frihet.

Det heter «Barndomsfasens utfoldingssenter.» Jeg begynner her når jeg er 3 år. Her er det 90 barn fra 3-18 år som leker, løper og skaper. Vi hører til her. Bygningene er vakre med mange ulike rom. Det er hage og natur og trær. Små paviljonger og verksteder.

Mamma forteller meg at noen ganger skal hun være her sammen med meg, men hver dag skal hun hente meg. Hun forteller at jeg skal komme hit hver uke i 15 år fremover. Hun forteller at når jeg har vært her så lenge, så skal jeg få oppleve et overgansritual der jeg sier farvel barndommen og hei til det å være voksen. Men nå er jeg barn.

Jeg er barn! Sprengeferdig av lek og kreativitet, er jeg! Når jeg er tilknyttet og hører til, så er hvert øyeblikk en forbrenning og en eksplosjon av skaperkraft! De voksne kan ingenting i forhold til meg, så de holder seg tilbake i ærefrykt over det jeg er og det de en gang var.

På dette Utfoldingssenteret jobber det voksne med mange ulike kompetanser, men ingen som er lært opp i tvangsinstruering. Det de kan likner på det som en gang ble kalt barnehagepedagogikk, men har blitt utvidet fra 6 opp til 18 år. Her blir individer som er i barndomsfasen av livstiden respektert for de hovedpersonene i eget liv vi er født til å være. Denne individualismen skaper paradoksalt som naturen en sunn sosialitet.

Jeg har blitt 10 år. Jeg ser et bilde av en kolossaktig bygning i en bok om Norges historie og spør en voksen hva det forestiller. Hun forteller at i gamledager måtte barna først begynne i barnehagen. De startet i småbarnsavdeling da de var ett år, så byttet de til en annen avdeling da de var tre og enda en avdeling da de var fem. Deretter begynte de på noe de kalte barneskolen. Hvert år på barneskolen ble de tildelt et nytt tall, 1. klasse, 2. klasse, 3. klasse, 4. klasse, 5. klasse, 6. klasse og 7. klasse kalte de det. Deretter måtte de bytte til en større og skumlere skolebygning uten lekestativer, men de fortsatte å telle oppover. 8. klasse, 9. klasse og 10. klasse var merkelappene de la på de ulike årenes opplevelse. Hun forteller at ved å organisere en voksenpersons barndom rundt disse opprøskende oppbruddene så gjorde det ikke like vondt å aldri få høre til.

Gjennom å kontinuerlig bli sendt videre ble de klar for å leve isolert og fremmedgjort som voksne. Ved å systematisk bytte ut alle menneskene rundt dem så mange ganger lærte individene å gi opp sosiale bånd og forstå at seg selv var det eneste stabile. De ble individualister. Disse historiske menneskene fikk aldri føle noe annet. Jeg får vondt i magen av å se det for meg og blir så glad for å vite hvor jeg skal være helt til jeg er stor nok til å stå på egne ben. Jeg får en klem, fordi jeg trenger mange klemmer på min alder.

Det er noen store 19-åringer her. De gikk gjennom overgansritualet i fjor, men kommer tilbake for å delta. Alle er velkomne og bidrar med det de vil. De store passer på og lærer bort til de små, de prøver ikke å dominere de. Aldersforskjellene er så store at slike gjensidig inspirerende relasjoner kan oppstå, i kontrast til rivaliseringen mellom de som bare ligger et års vekst foran en annen.

Alle landets voksne er lykksalig og stolte over at de klarte å reorganisere bardomen på denne måten. Inspirert av demokratiske frileksskoler som ble startet allerede på 1960-tallet tok vi en sjans og gjorde det. Vi skiftet ut hvilke bygninger vi benyttet oss av. Vi fjernet institusjonspreget og erstattet det med hjemmefølelse. Vi turte å sørge over det vi hadde fortrengt, forsømt og mistet. Selv om det var for sent for oss selv og vekket kognitiv dissonans, så fant vi mening i å gå ut over oss selv og skape den vakre, frie verden.

Nei, vi skapte den ikke. Vi bestemte oss for å slutte å hindre den i å blomstre frem gjennom individene i barndomsfasen.

……

Hvem hadde du vært nå hvis du hadde tilbragt barndommen din på et slikt Utfoldingssenter? Hva ville du ha følt og tenkt, bekymret deg for og gledet deg over, ved å sende egne barn dit? Hvordan ville dette tilbudet målt seg opp mot hjemmeskole/unschooling hjemme?

......

En fantasifortelling inspirert av:

Free to Learn - Why Unleashing the Instinct to Play Will Make Our Children Happier, More Self-Reliant, and Better Students for Life (2015) av Peter Gray

LiberatED Podcast av Kerry McDonald. Episode: “Sudbury Valley School Perspectives: Alumna, parent, and staff member Francesca Matisoo on what makes SVS so special” 23. Januar 2024.

Free at Last: The Sudbury Valley School (1987) av Daniel Greenberg

Og også litt inspirert av Gordon Neufeld om tilknytning og Leopold Kohr om individualisme og skala.