Mekaniske følelser i Innsiden ut (2015) film

Hva er følelser og hvordan fungerer de? Dette er tidløse spørsmål. Animasjonsfilmen Innsiden ut (2015) gir en visuell fremstilling av følelseslivet. Dette er ikke følelser slik naturen skapte dem, men slik de fungerer etter å ha gjennomgått både den industrielle revolusjon og dualismen mellom kropp og sinn, vil jeg si.

Dyrearter har hatt følelser i millioner av år. Jeg vet ikke hvor lenge siden det er at det første elektriske dashbordet med knapper ble bygget, men det er ikke like lenge siden. Følelsene til Riley, hovedpersonen i filmen, baserer seg på denne moderne teknologien. I Innsiden ut 2 (2024) er formen den samme, men noen flere følelser lagt til.

Følelser er adskilte figurer som lever et sted inne i hodet til Riley, inne i hjernen, bak øynene hvor de har sitt teknologiske, velutstyrte hovedkontor. Det er tilsynelatende kun gjennom pupillene de har tilgang på den ytre verden og kan arrangere en passende emosjonell respons på det som skjer. Figuren Sinne kan trykke på en knapp på dashbordet og utløse en sint oppførsel i Riley, det samme kan figurene Sorg, Glede, Frykt og Avsky. Hukommelsen er også deres oppgave – å sende minner til langtidshukommelsen.

Minner lagres i glasskuler. Fargen på kulen viser den følelsesmessige valøren i minnet, og bak den gjennomsiktige overflaten er minnet som film. Minnekulene lagres i et varehusliknende sted med en uoverskuelig rekke hyller. Masseproduksjon og masselagring.

I et øyeblikk i filmen får vi ta del i at Riley drømmer. Drømmene lages av et filmsett med et stort crew av skuespillere og flyttbare kulisser. «Riley er kamera» utbryter regissøren, og skaper et førstepersonsperspektiv av hovedpersonen vi sjeldent ser i filmer. Som regel ser vi alle personer utenfra, men i dette øyeblikket plasseres vi i livet til hovedpersonen slik det oppleves fra innsiden ut.

Hvordan oppleves livet fra innsiden ut? Basert på synssansen som den sentrale sans, okularsentrisme, er førstepersonsperspektivet der «jeg» er delvis usynlig, mens verden og alle andre er det som fremstår for meg. Minnene til Riley lagres ikke på denne måten. Når vi ser barndommen hennes i glasskuler, så ser vi både mamma, pappa og Riley som figurer. Vi ser det hele utenfra og når ikke inn.

I Innsiden ut blir maskinen brukt som metafor på naturen. Det reflekterer vårt kulturelle etterslep, men ikke den kulturelle nyskapningen som foregår for tiden. I den videre kulturelle konteksten snakkes det om at bevisstheten ikke er inne i hjernen, men er et helkroppsfenomen i interaksjon med omgivelsene. Forskning viser at både hjertet og tarmen sender kontinuerlige signaler opp til hode-hjernen. Likevel insisterer Innsiden ut på å plassere følelsene inne i hodet, uten å montere heis ned til hjerteetasjen og tarmetasjen.

Naturen fungerer gjennom komplekse mønstre som kalles fraktaler, industrielle maskiner og bygde omgivelser har rette linjer og mangler naturens kompleksitet.

Minner er interaktive, kroppslige, sanselige og alltid i bevegelse som handling. Å se på de som isolerte visuelle bilder som kan lagres som ting er en metafor vi er klar for å gi slipp på, ikke videreføre til neste generasjon.

Mennesker lukter ofte fare før de ser den. Mennesket er et dyr som føler, hører og orienterer seg i rommet. Følelsene våre gir mening i kontekst av våre behov og verdier, ikke som ting.

Jeg takker Innsiden ut for å fortsette å åpne opp dialogen om følelser mellom foreldre og barn. Samtidig skulle jeg ønske metaforer fra sopp, myelin, det naturlig elektrisk ladde bindevevet i kroppen, fraktaler og værsystemer ble brukt i den visuelle fremstillingen av følelsene og bevissthet. Ikke maskiner og urbane fabrikker.

Følelser og stemninger lever ikke adskilt inne i hodet vårt, de animerer hele den levende kroppen og har gjort det i millioner av år før maskiner ble skapt.

........

Har du sett Innsiden ut 1 og 2? Hva synes du om måten følelsene, hukommelsen og bevisstheten fremstilles? Hvordan tenker du det kunne vært visualisert annerledes?