Trenger nyfødte helsehjelp fra helsepersonell?

Barn i Norge har en selvstendig rett på helsehjelp i det øyeblikket de er født, og jeg mener vi må snakke om hva dette innebærer i praksis. Da lege Kaveh Rashidi foreslo å forby uassistert hjemmefødsel, påpekte han at denne praksisen er å “frarøve barnet ditt tilgang til helsepersonell” og at dette er et dårlig valg. I sitt oppfølgende debattinnlegg skriver han setningen “å velge frifødsel og frarøve barn livsnødvendig helsehjelp” som om dette er ensbetydende, og at alle nyfødte først og fremst trenger helsehjelp utført av helsepersonell. Jeg mener premisset for uttalelsen er feil. De fleste nyfødte trenger ikke helsehjelp, og frarøves dermed ingenting ved at ressursen er fraværende i tiden etter fødselen. 

Frifødte barn har ikke avansert pustestøtte og gjenopplivningsutstyr nært tilgjengelig når de fødes, men det er ikke spesifikt for dem. Det gjelder også de som fødes med jordmor hjemme, de som fødes på fødestuer, og de som fødes ufrivillig hjemme eller under transport. Hjemmejordmødre har med seg enkel pustestøtte, og enda mer grunnleggende pustestøtte kan gis gjennom innåndinger fra et levende menneske. De fleste barn født uten avansert utstyr i nærheten overlever, fordi de ikke trenger den behandlingen som uansett er utilgjengelig.

Jeg har aldri hørt noen helsepersonell påstå at alle barn trenger helsehjelp umiddelbart etter fødsel for å kunne overleve. De fleste lever helt av seg selv, i samspill med mor. Likevel virker det som antakelsen om at alle trenger helsehjelp brukes som premiss for uttalelser som “å velge frifødsel og frarøve barn livsnødvendig helsehjelp.” Dette er noe å være bevisst på.

Da jeg valgte frifødsel, så tok jeg sjansen på at mitt barn ikke ville trenge helsehjelp rett etter fødsel, og jeg hadde rett. I tillegg fikk jeg lagt til rette for at alle fordelene med en uforstyrret fødsel fikk spille seg ut for oss begge.

Helsehjelp og interaksjon med helsepersonell skal likevel spille en rolle, også i helt friske barns liv, og kommer i gang noen dager etter frifødsler. Å friføde er ikke å frarøve barna tilgang på hverken helsehjelp eller helsepersonell i det store bildet, men å beskytte fødselens sensitive natur. Dette kan gå på bekostning av de aller svakeste barnas evne til liv, men selv med all medisinsk behandling tilgjengelig under sykehusfødsel er det noen spedbarn som dør i forbindelse med fødsel. Det er alltid risiko.

Lege Kaveh Rashidi ønsker ikke lenger å forby uassistert fødsel, men han ønsker likevel at lovverket til barns rett på helsehjelp etter fødsel undersøkes nærmere. Rashidi påpeker at vi ikke skal sette voksnes rett til å “føde på egne premisser” over barnets rett til liv. Det høres riktig ut i teorien, men jeg mener det i praksis er galt. Ethvert individ er båret frem av en mor som har gitt alt av seg selv i graviditeten, og som også selvfølgelig må få fullføre prosessen på sin egen måte, altså føde på egne premisser. Dette vil i de aller fleste tilfeller fortsette å gi liv til barnet, ikke frarøve det. De aller fleste friske fostre og nyfødte har ikke først og fremst behov for helsehjelp og kontroll for å ha liv. De trenger mammaen sin. 

Til spedbarnas beste

Selv om alle individer er forskjellige, så er det noen forutsetninger som i utgangspunktet er “best” for alle, og jeg tror som Kristin Indreeide at vi må “forstå hele bildet” for å vurdere helsehjelpens plass. Jeg skal videre komme med noen selvfølgeligheter om hva jeg abstrakt sett synes er til spedbarns beste, selv om konkrete situasjoner har variasjon. Dette som følger er det usynlige grunnlaget for retten til helsehjelp.

Det er embryoets rett å unnfanges i kjærlighet.

Det er et fosters rett å få vokse i en levende menneskekropp, ikke i en maskin.

Det er til et spedbarns beste å bli født vaginalt, da dette gir et press som er viktig for både hode og kropp. Det er best de blir født uten å få bedøvende midler i seg, altså uten at mor benytter seg av smertelindring for seg selv. 

Etter fødsel trenger et spedbarn kroppsvarme, nærhet, ømhet og morsmelk. Spedbarn trenger at mors nervesystem er tilgjengelig. Spedbarn trenger å bli holdt, de trenger øyekontakt og ansiktsmimikk. De trenger å bli snakket til på menneskespråk, tilknytning og berøring. Spedbarn trenger renslighet, men også et mikrobemiljø som er kjent og allsidig. De trenger at vi er forsiktig med dem, og å bli beskyttet fra det som vil oppleves som vold. De trenger å skånes fra lydforurensning, og få oppleve stillhet og ro. Individer trenger i sin aller første livsfase å få alle sine behov dekket, uten å gi noe tilbake. Dette er noen av de grunnleggende “tilfredsstillerne” for null-år gamle individers behov. 

Det finnes mulighet for kompensering. Morsmelkserstatning vil tilfredsstille barnets behov for ernæring, men på en annen måte enn morsmelk og amming som gir nærhet, hudkontakt og kos, altså en bredspektret tilfredsstillelse for både barnet og moren. Mor vil også kunne oppleve enda et kroppslig, fascinerende mirakel når hun holder barnet i livet, og ser barnet vokse seg rundt og fyldig, kun ved hjelp av egen kropp. 

Det er til barns beste å få sitt fulle blodvolum fra morkaken før navlestrengen klippes. Når de ikke får det, så er spedbarnet blodfattig og kan slite med å holde seg våken og å die. De kan overleve denne blodfattige tilstanden, men det kan redusere dem unødvendig. Derfor er det viktig at vi snakker om morkaken som barnets organ, slik det rettmessig er, og respekterer barnets tilkobling til seg selv. 

Et varmt rom vil kunne holde babykroppen så varm som den trenger å være, men å få ligge hud-mot-hud i tillegg, gjør babyer godt. 

Vi kan si at barn har rett på mamma, tilknytning, hudkontakt, språk, amming, morkakeblod, et sunt mikrobemiljø og varme, da dette er forutsetninger for utfoldelsen av deres liv. Helsehjelp kan hverken skape eller opprettholde liv i isolasjon fra alt dette andre.

Så kan man si at helsehjelp alltid må være tilgjengelig, for uten liv, så kan ikke alle disse andre flotte kvalitetene gis! Hvis barnet ikke overlever får ikke mor gitt noe mer. Hvis mor ikke overlever, får ikke barnet en mor og alt hun kan gi. Dette argumentet benekter dog ikke hierarkiet for hva som er mest grunnleggende. Dersom det har vært liv, så betyr det at mor og alt grunnlaget for liv har vært til stede over lengre tid. Dette har en egenverdi i privatlivet, uansett utfall. Sorg og lykke er begge virkelige opplevelser.

Livet selv er alltid mer grunnleggende enn helsehjelp, og mødres kropper er liv. Vi må kontinuerlig påminnes om hele bildet.