top of page

Skremselspropaganda om fødsel? Jeg serverer!

  • Forfatterens bilde: Anja Bache-Wiig Solberg
    Anja Bache-Wiig Solberg
  • 7. juli 2024
  • 7 min lesing

Oppdatert: 8. juli 2024

Jeg har stått frem i VG med at jeg har født uassistert. Kun partneren min var til stede hjemme, frem til sønnen vår kom ut og så var vi tre. Jeg gikk ikke til svangerskapskontroller – en vill graviditet som spilte seg ut i en frifødsel og startet med en unnfangelse der også bare han og jeg var til stede. Dette fenomenet er i år blitt avdekket av VG som en «trend» i Norge som «skremmer» jordmødre.


I dette nyeste bidraget i debatten har VG snakket med lederen i Jordmorforbundet som «mener at det har oppstått en skremselspropaganda parallelt med at fødselsomsorgen har vært, og er svært presset.» Hun mener i tillegg at «kvinner motsetter seg nødvendige undersøkelser basert på råd fra sosiale medier.» Jeg biter meg merke i ordvalgene. Frivillige undersøkelser er blitt til «nødvendige undersøkelser,» å takke nei er blitt til «motsette seg» og «nekt.» Alt norske kvinner deler med hverandre kan reduseres til «skremselspropaganda.» Vi klarer ikke å dele perspektiv og historier uten å fremstille den som «råd,» og all vår kommunikasjon foregår gjennom sosiale medier.


Jeg lar meg friste til å innfri denne selvoppfyllende profetien. Jeg skal nå bidra med litt «skremselspropaganda» og et «råd.»


Jeg tror at fødekvinner er bedre rustet til å håndtere det de skal gjennom ved å vite alt, ikke ved betryggelse og appell til den utdaderte verdien å underkaste seg autoriteter. Sykehusfødsel har jeg kun opplevd som spebarn, og det var skummelt og krenkende nok da en lege stakk hull på fostersekken unødvendig og uten samtykke. Jeg kom ikke tilbake for å føde der selv.


Friskt, uproblematisk og naturlig - slik gikk det til da jeg fødte uassistert hjemme. Det var ingen ting å redde hverken sønnen min eller meg fra. Vi trengte ingen andre. Utfallet kunne vært et annet om jeg hadde et observerende blikk på meg eller reiste av sted. Jeg tør ikke tenke på hvordan det kunne gått da …


Dette, som alle andre personlige historier, er en anekdote. Vi kan ikke bruke min historie til å si at fødsel i seg selv er trygt, naturlig og romantisk. Vi kan ikke bruke en fødsel med død som utfall til å konkludere med at fødsel i seg selv er livsfarlig.


Det er ikke nødvendig å bagatellisere risikoen ved hverken fødsel eller frifødsel. Jeg vil heller overdrive risikoen, i takt med å understreke motet og kraften som trengs for å stå i det, uansett valg og utfall.


I vår tid trengs statistikk og tall for å bestemme risiko, men statistikk speiler gruppefenomener og ikke individer.


Freebirth society har uttalt at de skal forsøke å lage en statistikk på utfall av frifødsler og suverene fødsler for å demonstrere at det er et trygt alternativ. Jeg tenker at selv om de kan ha et stort utvalg, så vil det aldri bli representativt. Det er ikke mulig å samle et tilfeldig utvalg kvinner og be halvparten velge frifødsel og halvparten sykehusfødsel.


Frifødselspopulasjonen er forhåndsselektert og tallene ikke gyldige.


Det kommer aldri til å kunne demonstreres statistisk at det er hverken trygt eller farlig. Jeg motsetter med at frifødsel abstraheres til å bli et gruppefenomen. Jeg tilhører ikke det «statistiske felleskapet» av frifødende, og de frifødslene jeg har noe å gjøre med er kun denne ene jeg har utført selv. Jeg fraskriver med tilhørighet og ansvar for alle andre frifødsler og frifødene. Jeg har ansvar for mine personlige relasjoner til spesifikke kvinner. Det er alt.


Jeg skal ikke benekte statistikkens verdi for risikovurdering, men det er mulig å tenke sannsynligheten for forutdefinerte utfall på flere måter. Det er mulig å snu om på tall og informasjon som er tilgjengelig for å resonere seg frem til hva som sannsynligvis vil skje.


Nå skal jeg skru opp varmen på denne «skremselspropagandaen».


La oss se på tallene som er tilgjengelig. For sykehusfødsel. 30 % av fødsler «igangsettes.» Mitt filosofiske standpunkt er at i det dette skjer, så vil en kunstig prosess følge, ikke en naturlig fødsel. «Igangsettelse» er den foretrukne eufemismen. Jeg ønsker å kalle det «kapring.»


Kapring har negative konnotasjoner, men det betyr å sette seg i besittelse av noe og ta over styringen. Det er nettopp dette som skjer på føden, og derfor mener jeg det er et deskriptivt riktig begrep.


En av tre kvinnen – en av tre ufødte barn – venter ikke hjemme til fødselen starter på naturens finurlige måte. Kvinnen kommer utålmodig, redd og spent – men stabilt gravid – inn på sykehuset for å få en slutt på prosessen. Den fremtidige voksne kvinnen der inne i magen vet ikke hva som skal skje, og at hun snart skal tvinges ut før kroppen hennes har gitt klarsignal på at den er klar. Det er et svik at mamma ble presset. Det er et svik at mamma ikke klarte å stoppe det.


En fødsel kan kapres ved ballong, stikk, piller eller drypp – sykehuset har satt seg ved roret og må holde det kaprede skipet borte fra skjærene de selv har konstruert ved å følge opp med mer og mer og mer og mer. Kanskje er en fødsel kapret på sykehuset også før et inngrep skjer. Det kan være avslappende å være passasjer, men ikke som et resultat av å bli forledet.


En forutsigbar andel av skipene de har satt seg i besittelse av kjøres inn i brygga som kalles «hastekeisersnitt» og noen krasjer rett inn i «katastrofekeisersnitt.» Kvinnen får ikke oppleve graviditetens avslutning, og hennes datter – den fremtidige fødekvinnen – får ikke opplevelsen av å vri seg selv gjennom den trange, berusende fødselskanalen og ut på mammas varme kropp.


Jeg vil kalle det «igangsettelseskeisersnitt» eller «kaprinssnitt» når skalpellen skjærer magen hennes etter en kaskade av intervensjoner, og «havarikeisersnitt» er et bedre navn for oppskjæringen og uthentingen som skjer under en hurtig neddoping til full narkose.


Andre skip blir liggende kantret på rygg. Det klippes og det røskes, med vakuum og tang. 17%, 8% og 1%. Statistikken viser at det er så utbredt, og da kan vi resonere oss frem til den abstrakte sannsynligheten for at det skjer med oss og, hvis vi velger sykehusfødsel.


Babyen er den fremtidige voksne. Inne i livmoren er hun koblet til sitt eget organ – morkaken – gjennom den pulserende navlestrengen. Denne forbindelsen kuttes hurtig og brutalt. Luft tvinges ned i lungene på 4% av de nyfødte menneskene som trengte tid og tilknytning for å få i gang lungefunksjonen sin.  


Jeg bruker disse ordene for å fremstille det hele med den følelsesvaløren jeg synes det har: tristhet, raseri og smerte. Jeg har fremstilt alt som om ingenting er nødvendig, for å være like tverr som de som mener alt er nødvendig.


Den eldre garde overbevises sikker av løfter om at fødsel er trygt, men for de unge bidrar påstanden bare til at «trygt» blir et enda mer meningsløst adjektiv enn det allerede er.


Fødsel er brutalt, voldsomt, klinisk og kjemisk kapret.


Svangerskapskontrollene er ransakende, sammenliknende og fremmedgjørende.


Du vil aldri bli bra perfekt sett opp imot tallene du og barnet ditt måles opp mot, og hvis dere mot formodning er helt gjennomsnittlig vil dere nok få en sammenliknende kommentar på det og.


Gjennom svangerskapskontrollene vil mange miste troen på at naturlig fødsel er mulig og flere vil miste retten til jordmorstøtte ved hjemmefødsel.


Det er dette du får.


Sannsynligheten for å bli å bli utsatt for sykehuslukt, kunstig lys, fremmede mennesker og vaktskifter er absolutt hvis en kvinne setter seg i et motorisert kjøretøy og transporterer den hormonbrusende kvinnekroppen sin til institusjonen hun har fått fødeplass ved, i det graviditeten hennes er i sin sammentrekkende, åpnende sluttakt. Dette skal oppleves, og opplevelsen er ikke nærende og god i seg selv, men er det verd det?


Vi gjør alt for barna våre.


Det som glemmes i fødselsdebatten er at i en tid med prevensjon og abort så er det å bli og forbli gravid et valg. Det kan velges bort. Det er mulig å få all informasjon om fødsel før en i det hele tatt blir gravid. Det er mulig å ta debatten om risiko og inngrep da, immun mot at en forvrengte fremstillinger av sitt ufødte barns beste blir brukt som pressmiddel.


Ved å velge svangerskapskontroller og sykehusfødsel skaper du og barnet ditt arbeidsplasser som holder hamsterhjulene i gang. Mange elsker jobben som autorisert jordmor, den selverklærte makten over nakent liv.


Du er bare en liten sjanse for at du og barnet ditt vil dø under oppsyn av den norske svangerskapsomsorgen. Men, det har mer å gjøre med at du får nok mat, rent vann og lever i et fredelig, trygt land. Jordmødre og leger kan bare hindre noe av ødeleggelsen som kommer av fattigdom og nød, og det meste av overlevelse skylles overflod og rikdom.


Det snakkes ikke om at sykehusfødsel må forbys når det skjer et dødsfall. I stedet skal det brukes som en mulighet for å lære og forbedre rutiner. Når tanken på død eller faktiske dødsfall skjer under frifødsel, så kommer diskusjonen omkring forbud.


Jeg skal køre på med paranoia og si at om innskrenkningen fortsetter står valget snart mellom biologiske barn under tvang eller barnløshet i "frihet."


Basert på det jeg skriver om her, så anbefaler jeg ikke frifødsel. Jeg kan ikke anbefale sykehusfødsel da det virker som en grusom og farefull «trygg» opplevelse. Jeg anbefaler og kommer herved med et råd om å ikke bli gravid eller føde barn i det hele tatt.


Hvis du går imot dette rådet fra en ufaglært enkeltperson på sosiale medier, så… ja… skjer det ingen ting.


Det hadde vært fint om vi anerkjente hvordan sykehusfødsler har vært å oppleve. Det bør komme et unnskyld – unnskyld for at vi har behandlet oss selv så brutal. Beklager, det vil ikke oppleves trygt å være gravid og føde i Norge, men vi vet ikke hvordan ellers vi skal gjøre det.


Finnes det en annen vei? Maria’s bønn.


Yolande’s visjon om at alle kvinner får gjenopprettet sin naturlige fruktbarhet, at graviditeten skjer, at fødsel er smertefritt, enkelt og orgasmisk. Hvis det skjer, så vil ingen kvinne lenger rekker å ringe en jordmor eller kjøre noe sted, fordi barnet bare flyter ut på en bølge av livets hav.


Frisk, våken og lykkelig.


Hjemme.



....


Hvordan var det å lese teksten? Var det mulig å oppfatte ironien, humoren og latterligheten som ligger i fortvilelsen og perpleksiteten jeg føler på? Var det for mye og bikket over i sarkasme? Har du ideer til hvordan humor kan løse opp rigiditeten og seriøsiteten i debatten om fødsel?
















Siste innlegg

Se alle

2 kommentarer


Bjørn Solberg
Bjørn Solberg
09. juli 2024

"Hvis du går imot dette rådet fra en ufaglært enkeltperson på sosiale medier, så… ja… skjer det ingen ting". Åhhhhh. Herlig. :-) Jeg holder med modige mødre - og fedre- som tror på seg selv og livets forunderlighet, livet som faktisk har øvd på å føde, skal vi si i form av moderne, oppreiste mennesker, i omtrent 300 000 år. Kroppene våre har lært litt på den tiden, bare vi lytter innover og stoler på kroppen. Livet er ikke en prosess der det følger med garantier. Den eneste garantien vi kan opparbeide er vår oppmerksomhet og fysisk intelligens.

Lik
Anja Bache-Wiig Solberg
Anja Bache-Wiig Solberg
09. juli 2024
Svarer

Hehe! Ja, jeg liker denne fremstillingen av livets og kroppens genialitet. Det med at bekken og hode er utviklet feilproporsjonert er en ganske ny, vitenskapelig myte.

Lik

© 2025 alle rettigheter Anja Bache-Wiig Solberg. Kopiering ikke tillatt. Ærlig referering oppfordres.

  • Grey Twitter Icon
bottom of page