Skalaen på Norske kommuner: krisehåndtering i Ål dekket av NRK

NRK Buskerud laget nettopp en sak om hvor godt befolkningen i Ål kommune har taklet krisene de har vært igjennom de siste årene, blant annet brann, flom, drap, selvdrap og dødsulykker. Radioversjonen av saken avsluttes med grunnen til at det dekkes. Reporteren sier “Nå ser både kommuner og fagpersonell til hvordan Ål har løst krisene som har oppstått. De har fått noe i ryggsekken som andre også vil ha” (1:53:50) før lytteren får høre at kunnskapen som bygges opp etter hver krise er noe man håper selv aldri å få bruk for. Det antydes at kunnskapen som er opparbeidet i Ål kan deles med andre, systematiseres og bli til rutiner. Krisehåndteringskunnskapen kan således iverksettes hvor som helst en krise inntreffer neste gang, uavhengig av om det er et lite eller stort sted som rammes. 

Det fremstilles som skalaen i Ål, der denne kunnskapen ligger, er et sammentreff og en nøytral egenskap. Den nåværende ordføreren i kommunen er intervjuet, og blir fremstilt som en som står stødig i kriser. Journalistene beskriver situasjonen slik “Kommunen hennes er, med sine knappe 5000 innbyggere, forholdsvis liten. Hun kjenner de fleste og har god oversikt over mannskapet sitt og hvem som kan brukes til hva.” Det er ikke alle ledere og ordførere som vil legge ned innsatsen som kreves for å bli kjent med alle slik som hun har gjort. Ordføreren i Ål virker å være en spesielt god leder. Samtidig er hun ordfører for en kommune der mulighetsbetingelsen for kjennskap er innfridd, og dette handler helt spesifikt om folketall. At en helt spesiell erfaring med krisehåndtering har oppstått i et fellesskap med et folketall på 5 000 er ikke en tilfeldighet, det er en forutsetning. Dette kommer ikke frem i den journalistiske dekningen. 

Ordføreren svarer at etter en av krisene så fulgte hun sin dømmekraft, ikke ekspertråd: “Jeg er kanskje mer deltakende enn det som profesjonelle ville anbefalt oss. Men det å gi den klemmen og være den støttespilleren eller samtalepartneren, var det eneste naturlige å gjøre for meg etterpå.” Det å være profesjonell betyr for meg å handle etter storskalaforutsetninger der mennesker er utbyttbare, og det blir de også på noen måter når antallet mennesker innenfor en avgrensning øker. I Ål er det «meg og deg» som møtes, ikke hvem som helst og en annen. Ordføreren lot det heldigvis forbli slik også i krise.

Norges minste kommune Utsira har ca 200 innbyggere, og Norges største kommune Oslo har over 700 000. Det er 357 kommuner til sammen. I Utsira kommune kan sikkert ordføreren si at de kjenner de fleste i kommunen, mens i Oslo er det praktisk umulig. Ved et folketall går grensen for når lederen ikke lenger kan kjenne alle. I alle kontekster der det ville vært mulig, så kan man oppføre seg og lede som om det ikke er mulighet til å bli kjent med alle og handle direkte.

Selv om den nødvendige skalabetingelsen er til stede i alle kommuner med et folketall likt som i Ål, så er ikke nødvendigvis de andre egenskapene og verdiene til stede. Ål fortjener å bli sett for akkurat det stedet og de folkene det er, men det er ikke formålet med akkurat denne teksten. Å bevisgjøre skalaen handler om å anerkjenne at den kunnskapen som er levd ut i Ål, den kan ikke overføres til mer folkerike steder. Det vil ikke funke i Oslo. 

I en storskalaverden er de voksne så vant til at alt må gjennom rutiner og dokumentasjon som mellomledd at ingen setter ord på den menneskelige målestokken

Det finnes ikke noe flyttbar kunnskap om hvordan håndtere kriser, men det finnes levd liv og livserfaring. Jeg ser verdien i å la folk gjøre seg disse erfaringene og handle på sin egen dømmekraft, i et oversiktelig miljø. 

Hva kan vi lære av Ål? Jeg ser den potensielle verdien i at alle individer i Norge fikk leve under samme mulighetsbetingelser som de har i Ål. Den eneste konkrete strategien for å oppnå dette er å dele opp kommunene. Hvis man bestemmer at 5 000 er det ideelle antallet mennesker for at en kommune skal ha både mange små og et overordnet fellesskap, da må vi øke antallet kommuner fra 357 til 5 500 000 / 5 000 = 1 100 kommuner. Dersom Norge var inndelt i 1 100 kommuner, så ville alle individer tilhørt en kommune med et innbyggertall på 5 000. Det vil si at alle ordførere i Norge, med litt innsats, kunne sagt som ordføreren i Ål at de kjente de fleste og viste hva de kunne brukes til. 

Rammes Ål av noen flere kriser enn Oslo? Det virker slik på dekningen av saken, men jeg vil tro at i et lite samfunn, så oppleves det som at når noe skjer, så angår det alle. Når noe skjer i Oslo, så angår det ikke alle, det angår de det gjelder og nabolaget eller bydelen. I store kommuner er ikke den i seg selv et fungerende, sammenflettet fellesskap å finne støtte i. I mer folkerike kontekster må alle kriserammede individer lene seg på sine nærmeste, og de offentlige, profesjonelle tilbudene. Kommunale tilbudene blir satt opp mot meningsfulle, frivillige fellesskap, i dekningen av Ål-saken. 

Til sist kan vi reflektere over at man vil miste noe dersom man utsetter Ål for en kommunesammenslåing. Det kan være gode intensjoner bak det å inkludere flere mennesker i det fine fellesskapet og den sterke frivillighetskulturen de har klart å skape i Ål, men når skalaen øker forsvinner mulighetsbetingelsene for det som kan oppstå.