Reaksjon på granskningen av Free Birth Society i The Guardian

Journalist Sirin Kale har gjort en grundig journalistisk undersøkelse av bedriften Free Birth Society, ledet av Emilee Saydaya og Yolande Norris-Clark. Funnene er foreløpig publisert i tre ulike artikler. Den første og lengste heter “Influencers made millions pushing ‘wild’ births – now the Free Birth Society is linked to baby deaths around the world”. To kortere artikler ble publisert dagen etter kalt “‘Ignorant and life-threatening’: experts condemn Free Birth Society misinformation” og “Five key findings from our investigation into the Free Birth Society”. Artiklene tar for seg konkrete eksempler på råd, utsagn som ikke stemmer overens med medisinsk informasjon og ansvarsfordeling.

Det er lett å tenke at denne avdekkingen dødsfall er det siste beviset som trengtes for å få slutt på frifødsel. Men, bevegelsen oppsto allerede på 50-tallet i USA som en reaksjon på økende medikalisering og institusjonalisering av fødselsomsorgen. Den vil ikke stoppe av at en bedrift har handlet uetisk. Fenomenet eksisterte i nesten 70-år før noen virkelig klarte å kapitalisere på det. Den som klarte det var Emilee Saldaya. Samtidig som hun tjente penger, populariserte hun et begrep vi faktisk trengte å få vite om. Med innflytelse og penger vokste hennes makt, og ifølge Leopold Kohrs-maktteori vil det alltid ha destruktivt utfall. Når makten konsentreres, selv omkring en opprinnelig frigjørende ide, følger den universelle maktdynamikken gjennom sentralisering og sammenbrudd som Kohr beskrev. Det er det vi ser nå, tror jeg.

Artikkelen til Sirin Kale dokumenterer dødsfall som kan knyttes til bedriften, men teller ikke opp suksesshistoriene. Noen av de som er intervjuet og den journalistiske vinklingen utfordrer bedriften til å ta deler av ansvaret for de dårlige utfallene. De spør ikke om de vil ta æren for de gode utfallene, og den obstetriske volden og de iatrogene skadene de som valgte frifødsel med gode utfall er spart for. Jeg tenker at de har noe skyld og noe ære, men det går på nyanser. 

Avsløringene av dødsfall blir av en del lesere rammet inn som et tegn på at ingen flere må velge frifødsel. Jeg tror ikke de samme menneskene ville rammet inn en avsløring av et antall dødsfall i sykehusfødsel som et tegn på at vi må slutte med sykehusfødsel. Det er noen verdier som ligger til grunn for vurderingen. Premisset er at det er noe galt med å føde uten helsepersonell, også når det går bra. Jeg mener at frifødsel i seg selv er bra, men at det finnes mange situasjoner der forholdene ikke ligger til rette for det. Fødsel per definisjon er ikke dødelig, men det er ingen som føder i definisjoner. 

Frifødselsbevegelsen kritiseres av lesere av artikkelen for å være en dårlig løsning på en sviktende fødselsomsorg, og at denne må forbedres og differensieres. Dette er frustrerende fordi frifødselsbevegelsen var med på å artikulere kritikken av fødselsomsorgen og sette ord på det problematiske ved å flytte fødselen bort fra hjemmet og blande seg inn medisinsk. Kritikken av FBS er berettiget, men det er problematisk at det brukes til å undergrave frifødsel som fenomen. 

Jeg mener at å velge frifødsel handler om å kunne ha en fysiologisk fødsel, både kroppslig og åndelig. Det handler om å realisere fordelene det kan ha for prosessen å være uobservert og ikke tatt på eller vurdert av noen. Frifødsel handler om å være i så god kontakt med sin egen kropp, babyen og sin indre autoritet at det oppleves trygt. Det handler om beskyttelse, ettersom en fødsel med helsepersonell ikke både kan sikre den fødende autonomi og samtidig operere innenfor lovverket slik det er nå. Å føde slik naturen skapte prosessen kan gjøre ammingen og overgangen til morskapet så lett som mulig, fordi dette har et kroppslig grunnlag. Disse verdiene er ubestridelige, men kommer ikke alltid til uttrykk i praksis.

Jeg tenker at fremover må vi ikke bare fokusere på hva som gir minst risiko for å dø, ettersom det faktisk er å unngå å bli gravid i utgangspunktet. Bare gjennom denne strategien kan kvinner være helt sikker på å ikke oppleve seg selv eller sitt barn dø eller bli skadet i fødsel. Det er stor individuell variasjon i hvor stor risiko det innebærer å bli gravid og føde. Denne vurderingen må individet selv få ta. Det er ikke kulturelt hensiktsmessig å kalle for egoist, en kvinne som vil bli gravid tross høy alder, BMI og kjente genetiske sykdommer. Det er like lite kulturelt hensiktsmessig å fordømme en som har som intensjon å friføde før hun unnfanger. Fremtiden handler ikke om å være helt sikker, men å få velge hvilken grad og type risiko man synes det er meningsfullt å ta. Som samfunn kan vi bli bedre på å anerkjenne hva kvinner vil og kan gi til sine barn. 

De som føder må gis fullt eierskap til prosessen, både kulturelt og juridisk. 

Det jeg tar med meg fra artikkelen er å ikke avspore i døden, men å fortsette å snakke om fysiologi, åndelighet og autonomi.