Frifødsel som kontrast avdekker latent vold

Ulike måter å være gravid på leder opp til ulike måter å føde på. En vill graviditet, altså vill i motsetning til tam og domestikert, er definert av  Freebirth Society sin samarbeidspartner Yolande Norris-Clark. En vill graviditet er å la prosessen fra unnfangelse til fødsel utspille seg uten å blande inn helsepersonell for overvåkning, testing og oppfølging. Dette kan oppleves som harmonisk og styrkende for intuisjonen og evnen til å lytte til egen kropp og babyens signaler. Det kan være fantastisk fødselsforberedende.

Å følge programmet for svangerskapsoppfølging med veiing, måling, ultralyder og standardiserte fødselsforberedende samtaler med dosering av «informasjon» utgjør en annen måte å være gravid på. Selv om svangerskapsoppfølgingen i Norge er såkalt «helt frivillig», så er den i praksis et krav både for hjemmefødsel med jordmor og for å kunne ha en mest mulig uforstyrret fødsel på sykehus. Helsepersonell må vite at alt er blitt gjort for å avdekke sykdom, og hvis ikke det er gjort må dere behandles som tikkende bomber. En gravid som ikke har fulgt svangerskapsoppfølgingen vil automatisk bli kategorisert som en høyrisikofødsel. Dette kunne vært kommunisert tydeligere, og bringer i tvil om oppfølgingen egentlig er en form for tvang, ettersom goder settes opp mot hverandre. 

Det har vært mye påpekt i fødselsdebatten anno 2024 at inngrep under fødsel skal gjøres med informert samtykke, altså ikke ved tvang eller basert på rutiner som overkjører den fødende. Det er kun i nødstilfeller samtykke ikke må innhentes. Men, det er inngåelsen av en relasjon mellom fødende og helsevesen som fører til at disse inngrepene blir tilbud i utgangspunktet. Fenomenet frifødsel får ved kontrast denne relasjonen til å fremstå som sosial og valgfri. Under en frifødsel gjelder hverken informert samtykke, medbestemmelse eller samvalg, ettersom det ikke er en relasjon mellom pasient og behandler i spill. Det som skjer i en frifødsel er at et individ føder sitt barn med den fulle bestemmelsen og ansvaret over denne prosessen. Dette fødende individet er nesten alltid en kvinne, men det er bare en detalj. Det er et voksent, myndig individ.

Det er en del forskning på «hvorfor» kvinner velger å friføde, som om det er et uforståelig mysterium. Det som kommer opp i meg som respons er at det er et ubesvart spørsmål «hvorfor» kvinner velger å føde med helsepersonell til stede. Jeg lurer først og fremst på hvor mange som gjør det på grunn av sosiale normer og frykt som stenger for det å i det hele tatt tenke en tanke på alternativene. Hvor mange har gjort et reelt informert samtykke når de har inngått denne relasjonen med institusjonene som utgjør den autoriserte og medisinske fødselsomsorgen? Når en kvinne blir gravid forventes det at hun går til en første konsultasjon for å få graviditeten bekreftet og planlegge videre oppfølging. Dermed er relasjonen inngått før hun har fått informasjon om hva det innebærer av både fordeler og ulemper. Risikoen for å bli utsatt for overmedikalisering begynner her. Alle søker selvfølgelig trygghet, men vi har ulike oppfatninger om hva det er. 

Målet må være at inngrepene under graviditet og fødsel gjøres basert på informert samtykke, men også at relasjonen inngås gjennom dette prinsippet. Vi har alle en rett til å ikke være pasient, selv når vi er syke. Unnfangelse, graviditet og fødsel er ikke en gang sykdommer, men snarere tilstander og prosesser som i utgangspunktet er kroppsliggjort liv, trygghet og helse. Frifødsel og uassistert fødsel som fenomener eksisterer ikke for at alle skal velge det, eller for å lage et hierarki om hvilke fødsler som er «best», men for å minne om at medisinsk fødselsomsorg skal være radikalt frivillig. Er den ikke det, så er den en form for obstetrisk vold i sitt vesen. Altså, basert på å krenke folk til å handle eller skremme folk til å ikke gjøre noe de egentlig vil. Se gjerne Per Isdals definisjon av «vold» som Carina S. Vedeler har brukt i sin forskning, og hjelp meg gjerne med å finne en måte de som genuint ønsker å friføde skal bli møtt i samfunnet uten å bli utsatt for vold. 

Helt friske og spreke frifødere som oppsøker helsevesenet i en påbegynt fødsel kan forvente å bli møtt som høyrisiko på sykehus, ettersom de som regel ikke har fulgt svangerskapsoppfølgingen. Har de fulgt svangerskapsoppfølgingen, så kan det avdekkes forhold som gjør at det vil oppstå igangsettelsespress og at det å friføde blir et uansvarlig valgt en kan klandres for siden. Vi bør jobbe med å få samarbeidet mellom frifødende og helsevesen til å fungere for alle, men først og fremst må det kunne dekke mor og barn sine behov. Slik det er nå er det uforutsigbart hvordan vi møtes. 

For å kunne få registrert et frifødt barn gjennom den norske skatteetat trengs et Helsekort for gravide for å bevise slektskap til den nyfødte. Mor må selv krysse av for barnets kjønn og tildeling av navn kommer senere i den byråkratiske prosessen. Men altså, en graviditet i Norge kan ikke være helt vill, men må innebære et besøk til helsepersonell. Dette er et viktig besøk, ettersom vi som foreldre vil måtte samarbeide med helsevesenet for omsorgen for vårt barn til de blir 16 år og blir medisinsk myndige. Helsevesenets rolle i samfunnet er kulturelt og historisk betinget, og vi må klare å navigere akkurat der vi befinner oss. 

Å være foreldre i Norge akkurat nå innebærer å ha ansvar for et umyndig lite menneske som har en selvstendig rett på helsehjelp, selv når de er friske og ikke feiler noe. Ettersom dette er en så essensiell del av hvordan staten Norge yter omsorg til sin befolkning er det utrolig viktig at frifødende møtes på en god måte i helsevesenet, i den lille kontakten det er nødvendig å ha byråkratisk og rettslig for å ha lov til å ha foreldrerett. Foreldreretten ønsker vi å ha, ettersom vi elsker barna våre og det å være familie.

Vi er alle bare et menneske, som kom innenfra et annet menneske, som kom innenfra et annet menneske.