Frifødsel og transpersoners rettigheter – individets kroppslige kompass

Hva skjer når staten regulerer hvilke kropper som får endres – og hvilke som ikke får velge sin egen vei? Hva skjer når helsevesenet går fra å være et tilbud til å bli en plikt? Jeg er en cisperson som har valgt å føde utenfor helsevesenets rammer, og jeg ser med uro på at både retten til kjønnsbekreftende behandling, valg av kjønnsutrykk og retten til frifødsel utfordres i vår samtid. Ved første øyekast kan disse temaene virke urelaterte, men for meg henger de sammen: de handler begge om kroppslig autonomi, erfaringer få mennesker har og retten til å følge sitt indre kompass. Dette er en solidarisk refleksjon og et forsøk på å løfte frem det vi har felles, uten å overse det som skiller oss.

Transrettigheter reduseres i USA og de negative holdningene til transpersoner sprer seg til Norge. Her til lands foreslås det at medisinsk oppfølging i svangerskap og fødsel skal påbys gjennom å forby “uassistert fødsel”. Jeg reagerer negativt på disse trendene og holdningene, og jeg ser en sammenheng mellom dem. Transpersoner og gravide, frifødende cisskvinner har det til felles at problemstillingene de står ovenfor omhandler kroppslig autonomi, forholdet til helsevesenet, patologisering, sårbare barn og beskyldninger om at sosiale medier er skyld i fenomenes utbredelse. I tillegg er det grupper som er i sterkt mindretall i samfunnet. Det kan være mellom 5 000 og 150 000 personer med kjønnsinkongruens i Norge, mens det er ca 5 planlagte uassisterte fødsler i året, som vil si at gruppa nålevende som har frifødt nok teller mange færre enn transpersoner. 

Jeg er ikke selv transperson, og som mange cisspersoner blind på min egen kjønsidentitet. Kroppen min er jeg derimot bevisst på. Jeg har vært gravid og frifødt, og er nå en ammende mamma. Jeg er klar over at det finnes mye kritikk av frifødsel og valget om å avstå fra svangerskapskontroller. Det muliggjorde for meg å oppleve fenomenet i sin rene natur, adskilt fra de helsefaglige strukturene og relasjonene som er knyttet til reproduksjonen for de fleste andre i samtiden. Heldigvis gikk det også svært bra for oss begge, og det ble en varsom start på livet for sønnen min. Disse fantastiske, eksistensielle og teoriutfordrende opplevelsene er muliggjort av den typen kropp jeg har, og det er jeg veldig takknemlig for. 

Å være transperson, gravid eller i fødsel er i utgangspunktet ikke sykdomer, men det har blitt gjort til det og snakkes om som det er sykelig. Selvfølgelig kan både mor og barn dø i fødsel, men de fleste vil overleve der det er gode levekår. Noen fødsler forløper i tillegg enkelt og uten store smerter. Å være transperson kan være dødelig på en sosial måte grunnet diskriminering og dårlige levekår. Døden er et komplekst tema, men det er alle individers uunngåelige utgang, slik som befruktningen og fødselen er inngangen til livet. Det som opprettholder livet kan betraktes som en fertil, seksuell energi. 

Fødsel er avseksualisert, mens tran er seksualisert. Fødsel er et uttrykk for vedkommendes seksualliv og reproduksjon, mens kjønnsidentitet og seksuell legning er mer adskilt. Kunstig befruktning avseksualiserer unnfangelsen, men det er et faktum at i utgangspunktet oppstår nye individer gjennom seksualitet. Å ville føde utenfor helsevesenets oppsyn, altså like privat og uforstyrret som unnfangelsen fant sted, blir sett på som idioti, av de fleste som ikke har opplevd det selv. Både transpersoner, de som sliter med å bli gravide, fødende, fostre og nyfødte kan ha nytte av medisinsk oppfølging og behandling, men kun gjennom dens instrumentell verdi, altså hva den oppnår. Helsehjelp har slik jeg ser det ikke egenverdi, og opplevelsene og bivirkningene må utholdes for å oppnå virkningen. Dersom det ikke er noen virkning å hente, er det heller ingen personlig grunn til å gjennomleve det, selv om det kan virke riktig likevel, statistisk sett. Alle som ønsker å bestemme graden av medisinsk innblanding, og vurdere selv om virkningen kan forsvare overvåkning og inngrep, har noe til felles. 

“Det er ingenting trygt, nobelt eller kvinnefrigjørende i å frarøve barnet ditt tilgang til helsepersonell” skriver Kaveh Rashidi i sitt innlegg der han uttrykker forslaget om å forby uassistert fødsel. Her er det to ting jeg vil kommentere. Gitt at mor og barn takler fødselen, så er det ingenting helsepersonell kan gjøre for å forbedre det nyankomne individets tilstand. Hud mot hud, amming og tilknytning med moren er det barnet trenger. I det tilfellet er ikke barnet frarøvet noe ved å være hjemme, med bare familien. Det andre jeg ønsker å diskutere fra utsagnet er “kvinnefrigjørende” i forbindelse med diskusjonen om “kvinners rettigheter”. Rashidis utsagn reiser spørsmålet om hva vi egentlig mener når vi snakker om "kvinner" og "kvinners rettigheter", særlig i sammenheng med reproduksjon. Hva er en kvinne, og har fødsel nødvendigvis noe med kvinnelighet å gjøre?

Fra transbevegelsen har jeg lært at et biologisk deskriptivt begrep for den type kropp som kan bli gravid og føde er “livmorbærer.” Dette dekker alle med en livmor uavhengig av kjønnsidentitet, og utelukker trans-kvinner. For meg er det viktig at rettigheter ikke blir gjort til noe sært og marginalt ved å kalles “kvinners rettigheter.” For meg er kvinner individer. Begrepet livmorbærer kan fremheve individkvaliteten og biologisk iboende makt fremfor kjønnsutrykk, og er derfor et begrep jeg støtter som et supplement til andre ord. Jeg er enig i at frifødsel ikke nødvendigvis har noe med kvinnefrigjøring å gjøre, fordi å være kvinne i samfunnet er helt radikalt forskjellig fra å føde. I fødselen er individet ikke en “kvinne”, men et opphav til liv! Dette kan vi mestre helt alene, men det kan selvfølgelig også ende i skade og død.  

Trans Norge podcasten kritiserer statens kontroll over kroppene til befolkningen og ønsker seg mindre portvokting og mer informert samtykke i den kjønnsbekreftende behandlingen. Formuleringer som virker å anse befolkningen som statens eiendom, og at de skyller staten å ikke medisinere eller operere bort sin fertilitet, blir sterkt kritisert. Frifødende ønsker også frihet og autonomi i møte med helsevesenet, og å få bestemme over sin fertilitet totalt. Å bringe et barn til verden er en kjærlighetsgave og en potensiell sorg, ikke noe jeg eller andre skyller staten som en fremtidig skattebetaler. Fri unnfangelse og frifødsel er en risiko en mor kan ta, og bør ha lov til å ta.

Som grupper, så opplever jeg at frifødere og transpersoner har ulike verdier angående helsevesenet. Dersom man anser kjønnsbekreftende behandling som et gode man må kjempe for, så skjønner jeg veldig godt dersom man anser allment tilgjengelig svangerskapsoppfølgingen og fødselshjelp som et ubetinget gode. Det kan være vanskelig å forstå hvorfor andre skal velge bort noe for seg selv og sine barn, som man selv kjemper for å få. Ved nærmere ettersyn er det ikke så enkelt. Det har eksistert transpersoner til alle tider, men ikke den medikamentelle og kirurgiske behandlingen som finnes nå. Det er stor forskjell på hvor mye slik behandling en gitt transperson ønsker og trenger for å leve et godt liv. I Trans Norge podcasten har jeg hørt det er et press på å motta all tilgjengelig behandling eller ingen ting, og at å identifisere seg som ikke-binær (altså hverken mann eller kvinne) gjør at man ikke får behandling i det offentlige. Transpersoner møter både for lite helsehjelp og overmedikalisering. Overmedikalisering mener jeg at er et stort problem i fødselsomsorgen, noe som har gjort kampanjen Gjør kloke valg nødvendig. Det er dermed en likhet i at hverken transpersoner eller frifødende er helt fornøyd med helsevesenet slik det er, og ønsker å få velge behandling, ikke bli påført den. 

Hovedgrunnen til at jeg ikke forventer å få noe særlig støtte fra transbevegelsen til frifødselssaken er ikke ulik holdning til helsevesenet, men fordi det er mange transfober i frifødselsbevegelsen. Frifødsel kan være nært knyttet til subkulturer som fremmer tokjønnsmodeller, religion, og som dyrker rene kategorier kvinner og menn på bekostning av andre. Frifødselsinnhold være et uhyggelig materiale å utforske for en transperson. Samtidig er det en likhet i ønsket om selvbestemmelse, informert samtykke og å bli ansett som intelligent og autonom i helsevesenet og medias narrativer. 

Både frifødere og transpersoner blir stadig fremstilt som individer som er blitt påvirket av sosiale medier. I realiteten kan begge gruppene fortelle om å finne innhold på sosiale medier som resonnerte med noe dypt i dem. Påvirkningen ble ikke påført utenfra, den ble valgt. De aller fleste som ser innhold om #freebirth eller #trans scroller videre med en distanse om at det gjelder andre, ikke dem selv. Frifødere og transpersoner oppsto lenge før internett, men internett gjør at vi kan få tilgang tidligere, eller i det hele tatt, på erfaringer, begreper og fremstillinger som vi kan kjenne oss igjen i. Dette gjelder alle fenomener, på godt og vondt. Jeg ser på meg selv og hvordan de valgte å oppsøke mer frifødselsinnhold før min fødsel, og antar den samme dynamikken gjelder transpersoner før de kommer ut. De var ikke passive ofre som ble overtalt av internett, men valgte å interagere med innholdet av en grunn. Alle individer har sin reise og sin autonomi. Det er lett å fordømme andre selvrealisering som radikalisering man må forsøke å hindre, men det kan fort bli hyklersk. 

Jeg synes ikke det er viktig hva slags kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet en livmorbærer har. Dersom individet er gravid, føder og ammer, så er det dette individet som skal eie den iboende biologiske makten som er gitt ved å leve i den type kropp. For noen handler det om kvinnefrigjøring, for andre ikke. For andre igjen handler kvinnefrigjøring om helt andre ting enn det som har å gjøre med deres ikke-eksisterende livmor. En livmorbærende kropp er menneskehetens kontinuerlige opphav, og det er klart at individer med en annen type kropp har forsøkt å kompensere og undertrykke for å heve seg selv. Kaveh Rashid snakket om noe han ikke vet noe om, ikke fordi han er mann (fordi menn kan være livmorbærere), men fordi han ikke er en livmorbærer.  

Alt i alt, så er jeg for individets rettigheter. Jeg mener vi må styrke retten både til kjønnsbekreftende behandling og til fravær av medisinsk oppfølging i graviditet og fødsel. Samtidig må vi øve oss på skalabevissthet – evnen til å se både den store helheten og de enkelte menneskene samtidig. Det er viktig å forstå statistikk og systemnivå, men ikke så det overskygger andre individets liv og valg. Det finnes ingen tellet enhet i statistikken som ikke også er, eller var, et fullstendig, levende og autonomt individ. Vi bør våge å stole på at hvert individ kjenner sitt eget kompass, og at det er gjennom å følge dette at man lærer. Ingen skal formes i andres bilde. Vi må slippe mennesker fri – så de kan skape seg selv.

"Follow your strategy, honor your inner authority, love yourself" - Ra Uru Hu