Det er ikke desinformasjon, det er historiefortelling og verdibaserte uenigheter

Tirsdag den 12. august 2025 dro Kristin Indreeide og jeg til Arendalsuka for å være publikum på Desinformasjon og uassisterte hjemmefødsler, med liv og helse som innsats arrangert av Norsk Sykepleierforbund NSF. Ifølge arrangementsbeskrivelsen skulle de blant annet forsøke å svare på hvorfor uassisterte hjemmefødsler har vært en økende trend. Det vi reagerte på forut for vårt besøk var valget av ordet “desinformasjon”. I kontekst antyder det at individer tilknyttet frifødselsbevegelsen bevisst og strategisk sprer informasjon vi vet er usann. Da Indreeide fikk mikrofonen og konfronterte arrangørene med ordvalget og dets definisjon, ble det svart at hensikten ikke var å beskylde, men å løfte problemstillingen om hvem som eier sannheten. 

Det er nødvendig å skille på misinformasjon og desinformasjon, og forut for det skille mellom data, informasjon og kunnskap. Data er rene observasjoner og målinger. Informasjon er data innpakket i kontekst og relevans. En person kan gjøre informasjon til kunnskap ved å  anvende og oppleve det, altså sette det ut i praksis. Feil i data vil gi feil i informasjon, men i fravær av en dårlig eller strategisk intensjon kan ikke dette gi annet enn “misinformasjon.” Det er mer dialogfremmende å si “det du sier er feil” enn “det du sier er misinformasjon". Ærlige feil kan rettes opp gjennom korreksjoner og nye undersøkelser. Noen ganger er ikke problemet at det som sies er feil, men at det er noe mer som burde ha blitt sagt. Tilbakeholding av informasjon er også et problem.

Desinformasjon er alvorlig, det er å villede med intensjon. Er dette virkelig et problem på helseområdet? Finnes det aktører som ikke ønsker å fortelle andre hva som er sant, men i stedet holder data og informasjon tilbake, i kombinasjon med å spre klare usannheter? Det finnes utvilsomt i markedsføringskampanjer og krigssituasjoner, men det som forekommer i helsevesenet overfor pasienter er bedre beskrevet som paternalisme, eller rett og slett for lite tid, enn desinformasjon. 

Intensjonen til helsepersonell er nesten alltid å hjelpe. Avgjørelser kan bli tatt uten å involvere pasienten enten for å spare tid eller for å hjelpe. Informasjon kan bli gitt strategisk for å styre pasienten i såkalt riktig retning. Å ikke fortelle om alle valg, og fordeler og ulemper ved hver av dem, er et kjennetegn ved både tidsknapphet, paternalisme og desinformasjon. Likefullt kan tilbakeholdelsen av informasjon ha samme effekt på pasienten uavhengig av intensjonen bak og konteksten det skjer i.

Uassistert hjemmefødsel har alltid vært et lovlig alternativ. Denne informasjonen ble lenge holdt tilbake, ikke bevist, men som konsekvens av at det ikke ble delt. Vi må anta at en stor andel av befolkningen antok at det var ulovlig å føde hjemme alene, eller aldri hadde tenkt tanken. 

Lovverk kan endres og Stortinget stemte før sommeren over Senterpartiets forslag om å lovfeste at fødselshjelp kun skal kunne gis av autorisert helsepersonell, og FrP sitt forslag om å forby uassistert hjemmefødsel. Begge forslagene ble stemt ned, og lovverket er uendret. Uten å nevne denne nylige voteringen, ytret Jurist Espen Oseid Danielsen at uassistert hjemmefødsel allerede kan være forbudt, gitt at det oppstår komplikasjoner, gjennom straffelovens § 288 om “hensettelse i hjelpeløs tilstand.” Advokat Erlend Efskind mener derimot at uassistert hjemmefødsel er beskyttet av Grunnloven og statens plikt til å verne om retten til privatliv, kroppslig integritet og familieliv, selv om det kan påstås å stå opp mot retten til å verne om liv. 

Frifødsel er lovlig, men det kan bli ulovlig og kan allerede nå møtes med juridiske konsekvenser dersom barnet opplever komplikasjoner. Barnet har ifølge norsk lov en selvstendig rett på helsehjelp. Dette gjelder fra øyeblikket barnet er født, definert som sekundet hele dens kropp er ute av fødselskanalen, men før morkaken har løsnet fra livmoren og er født av mor. På dette punktet tillater og forsvarer loven at helsepersonell bryter med det voksne individets kroppslige integritet, og jeg kan ved en senere anledning argumentere for hvorfor dette kan sies å være en ugyldig bestemmelse. Naturligheten og den kroppslige integriteten i en frifødsel taler for at alle forsøk på å forby det ved lovverk også vil være ugyldig, dette kan illustreres metaforisk. 

Bilbelte-metaforen blir stadig brukt for å argumentere for hvorfor man må føde med helsepersonell til stede. Det er påbudt å sikre barna sine med bilbelte mens de er i bilen, og ulovlig å ikke gjøre det, fordi det er statistisk mye tryggere å kjøre bil med bilbelte enn uten. Det stemmer, men jeg mener metaforen er misvisende. Bilen har ikke alltid eksistert, og det er en meningsløs utvikling at bilbelte ble oppfunnet senere enn bilen og ikke samtidig. De er begge teknologier, og kan ikke brukes som metaforer på en iboende kroppslig prosess slik som fødsel. 

Mennesker er ikke bare sårbare inne i bilen, men også når de er utenfor bilen og sykler, går eller leker. Sammenstøt mellom motoriserte kjøretøy og myke trafikanter er historisk betinget grusom mulighet, men ikke den eneste risikoen ved å ferdes utendørs. 

Tenk om det hadde vist seg å være statistisk tryggere å sitte inne i en bil med sikkerhetsbelte, enn det å ferdes utenfor. Skulle vi da ha forbydd å oppholde seg utendørs uten å være festet i sikkerhetsbelte i en bil? Nei, dette ville innskrenke livets muligheter på en uakseptabel måte. Det er det samme med frifødsel. Fødsel som foregår i institusjoner med teknologi og overvåkning (bilen i metaforen) må alltid ha sikkerhetstiltak (bilbelte i metaforen), som sikrer menneskene mot skadene og risikoene som er innebygget og muliggjort av den teknologiske utviklingen. Disse skadene kalles iatrogene skader, og kan også innebære obstetrisk vold. 

En fødsel er en i boende kroppslig funksjon som alltid har hatt risikoer ved seg. Det er ikke slik at potensiale for skader oppsto med jordmødrene og fødselslegene. Frifodsel.net, plattformen for Frifødselsnettverket, anerkjenner både fødselens iboende skadepotensial og potensial for iatrogene skader i fødselsomsorgen. Det er på noen måter en pessimistisk anskuelse Frifødselsnettverket fremviser, der valget står mellom ulike farlige situasjoner, og ingen helt trygge alternativ for fødsel.

Det ville kanskje vært tryggere å ferdes utendørs hvis bilene forsvant, men ville det blitt tryggere å føde uassistert dersom alt av sykehus og fødselsomsorg forsvant? Metaforen tåler ikke mer. 

Vi bør ikke forby risikoene som er innebygget i naturen, altså risikoen ved en uassistert fødsel, uavhengig av hvor stor den er statistisk sett. På samme måte som vi ikke kan forby andre kroppslige aktiviteter og prosesser slik som å leke, løpe, gå, svømme, klatre og hoppe. 

Selv dersom det kommer statistikk og forskning som viser at det er statistisk tryggere å føde med helsepersonell enn uten, så vil ikke det kunne ugyldiggjøre verdien i en uforstyrret, naturlig fødsel. Referert skillet mellom data, informasjon og kunnskap vil enhver kvinne som har født uassistert ikke bare kunne dele informasjon om dette, men også kunnskap, informasjon satt ut i praksis. 

Hvordan vi snakker om risiko, sannhet og informasjon betyr noe. Diskusjonen på Arendalsuka kom ingen vei da den nok en gang var basert på feil premisser. Det helsepersonell gjør i møte med gravide og fødende er ikke desinformasjon, men tidsmangel og paternalisme. Det tilhengere av frifødsel gjør når de forteller sine historier, deler av sin kunnskap og kritiserer systemet er ikke desinformasjon, men alternative tolkninger og verdidiskusjoner som fremmes med en god intensjon. Ussistert hjemmefødsel er en økende trend ikke på grunn av desinformasjon, men på grunn av historiefortelling i sosiale medier som minner kvinner på naturens kraft som er i boende i dem.  Metaforene betyr noe, og ved å snu om på dem kan vi se etablerte antakelser på nye måter, helt til metaforene bryter sammen slik de alltid gjør når man gransker dem for nøye. Språk brukes for å legitimere hva som er lovlig, akseptert og sant. Ja, vi må snakke om hvem som eier sannheten. Dersom arrangementet i stedet hadde het: Historiefortelling, verdimangfold og uassistert hjemmefødsel, fødselsomsorgsprofesjonenenes innsats for å løse interessekonflikter, så hadde vi kanskje kunnet kommet en vei videre og sett hverandres gode intensjoner.