Når det store, globale klimaet blir lite

Klimaendring, tap av biologisk mangfold, forsuring av havet, tap av grunnvann og avskoging er globale problem. Dette er problemer jeg har vokst opp med at «vi» må løse. Å se filmen En ubehagelig sannhet av Al Gore på ungdomskolen påvirket meg til å velge Naturbruk med energi- og miljøfag på videregående. Jeg ville «gjøre noe for klima» husker jeg, og tenkte at å velge Medier og kommunikasjon ville vært «mer egoistisk.»

Vi fikk dra på mange ekskursjoner fra Hvam videregående: til flisfyringsanlegg, på naturtypekartlegging og til Norges miljø- og biovitenskapelige universitetet i Ås der lab og utstyr var interaktivt og rettet mot det fornybare. Jeg fullførte disse tre årene, men klarte selvfølgelig ikke å løse klimakrisa eller få klimasystemet på jorda til å anerkjenne min eksistens og ønske om global påvirkningskraft. Som individ var og er jeg en forsvinnende liten organisme i forhold til Jordkloden. Jeg så det ikke da, men kanskje er stor og liten, med andre ord skala, en neglisjert variabel som kan løftes frem i lyset som bidrag til å løse klimakrisa.

Hva er skala? Skala er hvor stort og mangfoldig noe er i forhold til noe annet. Den Menneskelige skala (The Human Scale) er et begrep brukt av blant annet Leopold Kohr, Manfred Max-Neef og Kirkpatrick Sale i den hensikt å vurdere størrelsen av noe opp mot menneskets størrelse. Jeg vil påstå at et problem med klimakrisa er at størrelsen på fenomenet alltid vil sette individet i en posisjon av å være liten og dermed også betydningsløs.

Å være liten og betydningsløs kan bikke over i en opplevelse av å være enestående betydningsfull. Denne narsisismen i klimaaktivisten illustreres i dette selvportrettet jeg fotograferte i 2020.

Mennesket er lite i forhold til klima og planeten, både da det var velfungerende og nå når det ikke lenger fungerer slik menneskeheten ønsker. Klimakrisa er ikke uvirkelig, men definisjonen av problemet er ikke sosialt bærekraftig på grunn av sin skala. Å vokse opp med en identitet som er knyttet til et klima i krise er fremmedgjørende. Begrepet er for stort. Det mangler et mellomledd som knytter det individuelle og det globale sammen på en gjensidig betydningsfull måte.

Klima og natur innebærer mange små, mellomstore og store problem, ikke bare ett gigantisk et. Det er et helsefremmende potensial i å forstå seg selv i forhold til et system som ikke er større enn det en er betydningsfull innenfor.

Kirkpatrick Sale forteller i Human Scale Revisited - A New Look at the Classic Case for a Decentralist Future (2017) at helt frem til massesamfunnet tok over, så har menneskets samfunn vært bevisst skalert til individers kapasitet. Han skriver at felleskap på landsbyskala er mer grunnleggende for mennesker enn kjernefamilien, men at dette er noe vi er i ferd med å miste eller kanskje har mistet. Vi lever ikke lenger i samfunn som dekker menneskets behov for felleskap, antyder han. Men, mennesker finner en vei.

Jeg valgte som nevnt å begynne på en linje på videregående som hadde å gjøre med klima og miljø. Vi var 14 elever i klassen, ikke 30 som er et mer vanlig antall. Denne bevisste skaleringen muliggjorde at lærerne kunne se oss individuelt, men var på sitt verste et for lite sosialt miljø til at vi elever kunne trives og være trygge med hverandre. Småskala er ikke alltid bra, men gigantisk skala vil alltid preges av uløselige problemer, ifølge Leopold Kohr. Problemer som oppstår i småskalasystemer kan derimot løses, argumenterer han, men det vil ikke dermed si at de faktisk løses.

Likevel, det jeg ser i ettertid er at denne gruppen ga meg det etterlengtede mellomleddet mellom meg på den ene siden og klima på den andre siden. Det å velge denne linja var mye mer selvsentrert og grunnlagt i mine behov enn jeg så den gangen. Etter grunnskoleopplæringen var klimaet i krise uopprettelig innprentet i meg som noe jeg brydde meg om, hvordan skulle jeg kunne leve med det? Det ble meg - klassen min – klima, en gradvis oppskalering av kontekster som gjorde at jeg ikke bare sto alene, men også sammen, i omsorgen for et forstyrret globalt klima.

Da jeg var universitetsstudent på NTNU engasjerte jeg med i Miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire. Igjen samskapte jeg en gruppe på menneskelig skala som forholdt seg til de globale problemene. Sammen var vi fortvilet over hvor lite det vi gjorde hadde å si for landet og verden, men det at vi betød noe for hverandre holdt oss gående. Men, vi slapp ikke tak i troen på at det mest riktige ville vært å ha innflytelse på hele verden, og utslitte falt gruppa gradvis fra hverandre.

Mennesker som engasjerer seg i miljøorganisasjoner er akkurat like mikroskopiske og betydningsløse for det globale klima som mennesker som ikke bryr seg. Men, de som engasjerer seg blir betydningsfulle for hverandre, det globale klimaet kommer på en måte nærmere. Det er som en klarer å få det til å gi mening, og klarer nesten å tro at en begynner å bety noe for klimaet selv. Men nei. Selv om noe stort kan bety noe for noe lite, vil ikke det lille bety noe for det store. Det jeg ser i klimaaktivister er at engasjementet ikke handler om verden, men om dem selv og deres behov. Å være klimaaktivist er først og fremst tilfredsstillere for menneskers behovsspekter, ikke en forandring av den ytre verden. Vi sitter igjen med en uløst klimakrise i en verden med utallige klimaaktivister. Hvordan kan en bevissthet om skala ta oss et steg videre?

Jeg husker da jeg var en liten jente og satt i «klatretreet mitt.» Jeg hadde et nært og spesielt forhold til denne furuen. Hvis noen kuttet grener fra treet etterlot det seg et stort savn i meg, jeg mistet en del av det jeg holdt kjært. Tenk om alle trær, hver flekk av bakke og stein fikk denne nære omsorgen av menneskene? Det kan skje den dagen vi igjen organiserer oss i endeløst mange småskala kontekster. Når vi gir slipp på kampen for å bety noe for alt og alle, og begynner å glede oss over å bety noe for det nære, så skjer det noe fint, håper jeg. Billiardærene gråter også hvis deres private ferieøy blir ødelagt, men raserer andres områder uten å føle noe. Å gi mennesker makt over naturområder de ikke føler på kroppen skulle aldri skjedd. Men, dette er kjernen av det globale massesamfunnet.

Hvis småskala blir misbrukt for å lage splid, diskriminering og konflikt, da blir det ikke fint. Men hvis vi ser rundt oss, så er disse tendensene utbredt i massesamfunnet, og hvis vi følger Kohr’s argument må vi forsone oss med at der er de også uløselig.

Klimakrisa er uløselig som klimakrise, fordi på den skalaen er det for stort. Jeg tror vi kan få til mer enn en kronisk løsning på et uendelig problem. Jeg tror vi kan finne en måte å leve i partnerskap med hverandre og naturen, men da må vi begynne med å diskutere stort og smått i seg selv. Vi må diskutere skala.

….....

Hva er din opplevelse av å være en del av små grupper og kontekster? Hvordan opplever du å være et individ i store grupper og i massesamfunnet? På hvilken måte kan småskala bli misbrukt, og hvordan kan vi unngå dette slik at bevist skalering bidrar til menneskeverd og livskvalitet for alle?

Denne teksten baserer seg på det jeg fant ut om skala i arbeidet med min masteroppgave "Unit-Based Aesthetic Displays: Covid-19 memorialization, quantification and mass society individuals" (2024) og litt videre undersøkning av temaet.